Charlie "Bird" Parker er en nedbrutt mann; han sitter fast i sorg og skam etter at hans kone og datter ble brutalt myrdet. Da drapene ble utført var han full på bar. Han ga seg som politi og har jobbet som privatdetektiv siden. Når historien starter er han edru og jakter på morderen som tok hans familie.
En tidligere kollega overtaler Bird til å ta en kikk på en sak med en savnet jente. Og fra det øyeblikket eskalerer historien. Every Dead Thing byr på mafiarivalisering, en blind synsk dame, et homofilt gangsterpar (fantastiske som Birds sidekicks), en brutal morder kjent som The Travelling Man og en kompleks antihelt.
Det som, for meg skiller denne boka fra tusener av andre krimbøker, er at den er godt skrevet. Språket er jazz, den stødige improvisasjonen og den intense rytmen minner om musikken til saksofonisten Birds. Tempoet er høyt som bebop.
Connolly skriver så jeg kjenner det fysisk, Charlie Parkers sorg, skam og selvforakt gjennomsyrer sidene og smitter over på huden min. Jeg kjente også på den iboende primale redselen under lesingen. Uhyggen lekte med skyggene i rommet da jeg leste.
Voldsskildringene er blodige og balanserer hårfint på grensen til å være pulp i noen scener. Andre scener er tilnærmet poesi. Omfavnelsen av det okkulte, mørke og mytiske fascinerer meg. Jeg liker å lese og se historier fra sørstatene, fortellinger fra de klamme sumplandskapene. Som årets seriefavoritt True Detective er mye av handlingen i Every Dead Thing lagt til Louisiana. Stemningen kan minne om bøkene til James Lee Burke.
Bok to og tre er bestilt, og jeg er klar for å følge Charlies reise videre mot sjelefred og forløsning.
Sist sett
