Bokelskere.no

Har lest hele serien 5 eller ganger! <3

Leste serien når jeg var i 15 års alderen og brukte ikke lange tiden pr. bok, de ble rett og slett slukt. Husker jeg syntes de var spennende og pirrende.
Har aldri lest dem igjen og kommer heller aldri til å gjøre det. Det er bøker som ikke fenger som voksen. Det er dårlig og enkelt språk, handlingen er ikke dyp og til tider veldig forutsigbar.
Var på ferie i sommer med en venninne som hadde lastet ned de fem første bøkene og lyttet på dem. Hun syntes dem var spennende og ga meg referater hver dag om handlingen. Kan skjønne at det er lett å bli engasjert i denne serien for det skjer jo så mye og så fort. Man vil gjerne hele tiden lese mer for å vite hvordan det går.
Jeg ser på denne serien som en ungdomsserie. Jeg koste meg med den som veldig ung, men nå som voksen ville jeg ikke kastet vekk tiden min på å lese den igjen når det finnes så utrolig mye bedre litteratur : )

Sagaen om Isfolket burde absolutt være på hvert eneste bibliotek i landet. Tenk hvor mange vi er som leste den i vår ungdom og fikk oppleve en fantastisk leseglede. De aller alle fleste utvilker seg litteraturmessing, og vil automatisk stille større og større krav til det vi leser. På min side vil du se at "Sagaen om Isfolket" har fått terningkast 6, og det er på grunn av leseropplevelsen jeg hadde som ung. Kommer aldri å lese den igjen, for da blir den opplevelsen ødelagt. Jeg er ganske så sikker på at jeg ikke ville syntes at serien er like god i dag, fordi jeg er blitt mye mer kresen på bøker enn da jeg var ung. Selv om jeg fortsatt ikke leser mye "tung" litteratur, så er jeg mye mer nyskjerring på den litt tyngre litteraturen i dag enn tidligere.

Veldig enig i det du skriver der. Jeg har lest serien to ganger, og jeg elsker den. Den fenger meg fra første til siste side og jeg kan fort lese en bok om dagen. De er umulige å legge fra seg. Til og med mamma som ikke liker å lese, sluker den serien på samme måte som jeg gjør. Synes det sier ganske mye om den jeg.

Kunne ikke sagt det bedre selv. Husker Pappa ble litt sint på meg den sommeren jeg leste Sagaen om Isfolket. Han mente det måtte gå an å gjøre noe annet enn å lese HELE tiden... :)

Jeg hadde en morfar som ble utrolig provosert over at jeg kunne kaste bort tiden min for å lese slikt søppel. Husker han begynte å lese den ene boken, for å komme med mer spesifikk kritikk... vips, så hadde han lest den ferdig. Etter det fersket jeg ham flere ganger mens han smugleste Sandemoe:)

Haha, en skikkelig smugleser:)

Tror du har rett i at dette er lesestoff som ungdommer kan bli "hekta" på.
Det som jeg syns er så forunderlig, er at det tilsynelatende er så mange voksne som også er begeistret for disse bøkene. Og at de kan leses om og om igjen, forundrer meg også...

Jeg skjønner hva du mener og er enig med deg. Jeg stilte det spørsmålet i en tråd for en stund siden. Da hadde jeg lest en bok av en masseprodusert forfatter som jeg oppfattet som platt, enkel og veldig dårlig historie. Boken spilte på sex og var bygget opp som bøkene i Sagaen om Isfolket. Jeg kalte det husmorporno og undret meg over at disse bøkene solge så mye. Jeg klandret ikke de som leste dem, men ville bare ha svar på hvorfor så mange var hekta på denne form for bøker. Den endte med en storm av innlegg hvor jeg ble tatt for å dømme folk som leste enkel litteratur. Noe som overhode ikke var meningen eller poenget mitt. Jeg er glad for at folk leser og skjønner at noen vil ha en enkel og lettlest bok.
Jeg argumenterte med at det finnes mange lettleste bøker som er både gode og spennende, men debatten tok helt av så jeg meldt meg ut av den til slutt.

Ja, jeg fordømmer heller ingen som leser andre bøker enn de som jeg liker å lese.
Men å stille spørsmål om hvorfor Isfolket-bøkene har blitt så populære som de er blitt, - det må da være greit?
At det finnes forfattere som skriver bøker kun på spekulativt grunnlag er vel hevet over enhver tvil...? Og jeg vet at serieforfattere har fått beskjed fra forlaget sitt om at de er nødt til å flette inn bl.a. mer eller mindre rå sex i bøkene sine for at de skal selge bedre.

Jeg leser og har lest ørtenogsnørti serier, og kan ikke se at det finnes rå sex i en brøkdel av dem engang...? Men nå spørs det vel hvordan man definerer "rå" kanskje?

Den eneste serien jeg kommer på i farten med "rå" og mer utradisjonell sex må vel være samarbeids-nåtidsserien Emilies tid av May Grethe Lerum, Trude Brænne Larssen og Anne B. Ragde. Der vanker hovedpersonen i et miljø med S&M-sex, og er selv dominant. Men det er vel også det eneste eksempelet jeg kan komme på som skiller seg sterkt ut fra andre serier og er uten sidestykke... Og det er flere år siden den ble utgitt.

Ja, jeg skal ikke her begi meg inn på å definere hva som er mest rå sex i bøkenes verden.
Hver og en har vel sine egne definisjoner av det, vil jeg tro, avhengig av hvor mye man har lest, utforsket og praktisert.

Jeg kutta ut Isfolket da en av hovedpersonene begynte å ha sex med en fantasifigur, eller det var muligens en demon, - eller djevelen kanskje? Jeg husker ikke. Da syntes jeg iallfall at det ble for dumt. For den episoden var heller ikke særlig godt beskrevet, etter min mening.

Vil bare til slutt nevne at forfattere som klarer å skildre erotiske scener slik at du på en måte både ser og føler det på kroppen, uten at de bruker svulstige eller "stygge" ord og uttrykk, - ja, uten at de bruker mange ord i det hele tatt for å beskrive det som skjer, - de har alltid imponert meg.

Nei, det er klart man har forskjelllig oppfatning av det, men nå regner jeg med du tenker på noe annet enn "heltinne og helt har en salig og himmelstormende hyrdestund"? Jeg tenkte altså mest på den kommentaren din med at andre serieforfattere blir oppfordret til å skrive inn det du sier er rå sex i bøkene sine. Det er den jeg ikke helt kjenner meg igjen i. For dette med sex med demoner/djevelen/Lucifer/andre vesner eller mennesker som har staker som hester nærmest, det er ganske unikt for Sandemo....
(Mulig det var bok 13 du kom til forresten, Satans fotspor(?) Der er det i alle fall en rammet karakter med utstyr over det vanlige og en "romantisert" voldtekt....).
Som nevnt kommer jeg bare på én annen serie som skiller seg såpass kraftig ut og beskriver noe annet enn "hverdagssex" for de fleste, dog med vanlige mennesker, ingen overnaturlige innslag eller overjordiske lemmer...

Ellers er jeg veldig enig med det siste avsnittet ditt :)

Ang. M. Sandemos unike sexbeskrivelser: Jeg tror faktisk jeg hørte henne si en gang i et intervju at hun ble oppfordret av forleggeren sin til å ta med noen sexscener i hver bok, fordi "folk ville ha det" (og fordi det selger). Synes å huske at hun sa at hun syntes det var vanskelig å beskrive slikt til å begynne med, men etterhvert som hun fikk trening i det, ble det lettere å få til.
Nå funket ikke disse sexscenene på meg, da! :)
- Tja, kanskje jeg ikke kom lenger enn til bok nr.13? Det er ikke så lett å huske etter alle disse åra.
Jeg har ikke lest den boka du nevner ovenfor, Emilies tid, så jeg kan ikke si noe om den. Men har lest det meste av Ragde, og vet jo at hun har med en god del sex i en del av bøkene sine. Bunnforhold og Nattønsket er eksempler på det.

Har jo litt lyst til å spørre til slutt om alle avsnittene "med sex med demoner/djevelen/Lucifer/andre vesner eller mennesker som har staker som hester nærmest" har stor betydning for at bøkene til Sandemo er blitt så populære?

Ja, Ragde er glad i å utfordre leserne med sine eksprementelle seksuelle fantasier. Leser ikke serier og har derfor naturlig nok ikke lest denne du nevner heller, men har lest andre ting hun har skrevet, og "rå" sex er vel noe som er tråden i mange av hennes bøker.

Det er vel som mye annet her i verden smaken som bestemmer det. Samtidig kommer det vel også litt an på hva du vil ha ut av lesingen. Leser du kun for å underholdes så kan vel det meste gå an...

Ja, helt greit med mange forskjellige smaksområder.
Jeg leser da også "lettere" bøker.
Men må si at de bøkene som jeg setter mest pris på og som gir meg mest er de bøkene som har historiske fakta i seg, som har mange røtter i virkeligheten, virkelighetsnære mennesker, bøker som jeg kan lære noe av, enten det er geografi, historie, psykologi, filosofiske tanker, som kan gi meg nye perspektiver og ideér osv.
Men hvis det er noe man liker veldig godt, så bør man vel kunne beskrive hvorfor man liker det, hva det er ved akkurat denne serien som er så fengslende?

Jeg leste den nå i sommer for vi hadde den som pensum. jeg går på biblioteksfag, og har hatt om hva som regnes som høy og lav litteratur og hva som er populært.Jeg ble overasket over hvor fengende den var, for hadde bare hørt at den skulle være så "dårlig" fra før, eller det er jo kiosklitteratur.

Jeg begynte å lese 1ern for den var pensum, men hadde lånt en bok med 2ern i og. Jeg ble så oppslukt at jeg leste begge to på et par dager, og kunne ikke stoppe å lese. Jeg tror de er populære fordi: - Det er en god historie, som er veldig spennende. jeg kunne se for meg handlingen. Samtidig som det er veldig enkelt språk(som gjør at den er dårlig språklig), men gjør at den er fort å lese og gir lite motstand.

-Det er en bok man kan leve seg inn i, og som går lett ned så passer godt til lett lesing og for underholdning.

Men er mange jeg har snakka med som ble så irritert på språket at de ikke likte den og synes det ble så mye klisjeer. Kansje det har sammenheng med hvor mye man har lest fra før? eller hvor nøye man er på språk? For jeg synes at hvis du ser bort fra det språklige er det en spennende og underholdene fortelling som kan gi en god leseropplevelse.

Det er jo det siste du nevner her som også gjorde at jeg kutta ut å lese mer "Isfolksaga". Og jeg tror nok at du er inne på noe når du nevner at det kan ha en sammenheng med hvor mye man har lest før. Og ikke minst: hva man har lest før.

Så kan jeg godt være enig med deg i at konseptet absolutt er interessant og kan bli en spennende historie som kan få mange lesere. Og mange lesere har det jo også blitt, skal man gå ut fra salgstall og popularitet.
- Men så gikk det slik at jeg ble litt for irritert, da...

Jeg synes at det blir feil når den blir stemplet isfolksagaen som "dårlig" eller "upassende" selvom den ikke er god språklig, og er kiosklitteratur. Den er til for å underholde og være lettlest, ikke gi motstand på samme måte som andre romaner. så tenker den burde bedømmes etter hvor mye den fenger, og underholder ikke kriterier man bruker på annen "høyere" litteratur.

Du som går på biblioteksfag, - hva sier man der om slik litteratur som Isfolket?
Jeg kan ikke huske at jeg har lagt merke til at serien om Isfolket er til låns på biblioteket, - men så har jeg vel aldri sett etter den heller.

Det er ulike meninger. Jeg synes den burde være kjøpt inn, og tilgjenglig for den er så populær. Men mange mener at den er så dårlig at den ikke burde være inne, og det er den meningen som er mest rådende i biblioteker idag tror jeg. Det er veldig få av bøker av Sandemo på bibliotekene. jeg måtte fjernlåne en utgave av "isfolksagaen"(bok1+2) fra Drammensbiblioteket, for fant den ikke i deichmann-systemet på noen av filialene i Oslo.

Jeg synes at folk må få lese hva de vil, men det er viktig å formidle god litteratur. Likevel så er det brukerne som må få låne det de vil, og Sandemo er populært så det er tydelig at det er noe som fenger.

Jeg tror mange kan få en god start på å lese skjønnlitteratur, særlig når de er 15-16 ved å starte på Sandemo, så kan man gå over til tyngre litteratur seinere som gir mer motstand. Også er det spennende, enkel litteratur som kan være underholdende.

Ja, i prinsippet er jeg enig med deg i at folk må få lese det de vil og har interesse av.
Men ville du virkelig anbefale 15-16-åringer å starte med å lese Isfolksagaen, hvis de hittil ikke har lest noe særlig annet enn barnebøker (eller ikke har lest noe særlig i det hele tatt?)? Det må da finnes mange andre gode ungdomsbøker å anbefale før du vil anbefale dem å lese Sandemo?
Jeg har skrevet et annet sted her at min datter leste disse bøkene da hun var i den alderen (det var samtidig med at jeg prøvde å lese serien), - og hun fullførte serien så vidt jeg vet, men hun kom faktisk til den konklusjonen at det var elendig hun også, og solgte alle bøkene. Men da må jeg vel tillegge at hun hadde lest veldig mye annet inntil hun kom i den alderen, og dermed hadde mye annet lesestoff å sammenligne med.

Jeg siterer Tone i et av innleggene i denne tråden: "For dette med sex med demoner/djevelen/Lucifer/andre vesner eller mennesker som har staker som hester nærmest, det er ganske unikt for Sandemo...."
Jeg spør både meg selv og dere andre om dette er en god måte å presentere sex på for ungdommer?

Jeg har bare lest 1 og 2 i serien, og ikke de andre. og er ikke mye sex eller demoner i 1 og 2, hvertfall ikke som jeg la merke til. det kommer sikkert seinere, er en lang serie.

Det finnes jo mange andre bra ungdomsbøker som man kan starte på, som er mye bedre enn isfolket. Jeg tror ikke isfolket er noe jeg ville anbefale, men synes at man skulle ha muligheten til å lese den og få tak i den. og den kan skape mye leserglede. jeg har som sagt ikke lest resten av serien, har hørt at det komme demoner etterhvert, men har ikke lest det selv.

Ja, jeg begynte jo også med 1 og 2 den gangen jeg prøvde å lese bøkene, men stoppet opp litt lenger uti serien da det gikk opp for meg at jeg hadde mange andre og bedre bøker å kaste meg over, og å bruke tida mi på. Derfor kan jo ikke jeg si noe om hvordan hele serien er, bare de 10-13 første bøkene, og det begynner dessuten å bli en god stund siden, så jeg husker ikke så mye lenger heller.
Jeg håper at dagens unge får mange gode lesetips fra dere som jobber med bøker!

Takk for ditt svar! :)

Må si meg enig her. Leste selv serien da jeg var 14-15-16 (og har lest den igjen senere også i mer voksen alder), og lesegleden og iveren var skyhøy da jeg frenetisk og frydefullt pløyet meg gjennom bøkene første gang. Når man får bensin på lesegledebålet så inspirerer jo det til videre lesning senere også. At min interesse for bøker har blitt vedlikeholdt hele livet har jo ført til at jeg nå tør prøve ut og leser mange sjangre og forfattere, både "høyt" og "lavt", og også har begynt å studere litteratur og jobbe med det. Kjempespennende!

Jeg hadde nok gjort det om jeg ikke hadde slumpet borti Isfolket (eller annen serielitteratur) da jeg var yngre også, for jeg er så glad i bøker at jeg ikke kan se for meg noe annet, men samtidig har de gitt meg så utrolig mange fine lesetimer og underholdning. En god start, akkurat som du sier. Jeg kommer aldri til å skjemmes over det.

(En litt artig ting: Jeg var på et litteraturfagmøte tidligere i høst der både masterstudenter og bachelorstudenter var samlet. Vi måtte presentere oss selv og blant annet nevne en yndlingsbok. En av mastergradsstudentene nevnte en føljetongbok av nettopp Sandemo, Piken med sølvhåret, og kunngjorde at dette var boka som åpnet øynene hennes for at bøkenes verden kunne være så utrolig fantastisk og spennende, og fikk henne til å bli en lesehest og nå flere år senere litteraturstudent. :)).

Ok, jeg må vel snart gi meg og bøye meg for at Sandemo også kan gi noen lesere et fraspark inn i bokelskernes verden, - og kanskje etterhvert kan komme til å ville like annen litteratur også, ikke bare seriebøker, eller kiosklitteratur. Noen kaller det også "smusslitteratur", eller er dette uttrykket noe jeg bare husker fra "gamle dager"? (Jeg leste massevis med "smusslitteratur" i alderen 12-14 år, men den gangen fantes ikke Isfolket. Det gikk mest i cowboy/krim-pocketbøker.)

Men nå er du så ung ennå, Tone. Hvis du senere skulle få barn, ville du f.eks. da anbefale å starte med Isfolksagaen til din datter på 14 år?
Minner deg om hvordan du selv beskrev Sandemos sexscener. Ser du for deg at dette er en sunn introduksjon til sexlivet for pur unge mennesker?

Den introduksjonen får man vel uansett tidligere, i andre former. Jeg visste i alle fall mye om sex før jeg begynte å lese Isfolket. Fra venninner og kommentarer fra gutter, fra media (ikke minst), fra ungdomsblader, fra fagbøker rettet mot ungdom, fra den knøttlille og litt klamme opplæringen vi fikk gjennom skolen....

Nå kommer det jo an på 14-åringen også. Hadde hun vært som meg så kunne hun fått lese serien om hun hadde interesse av å lese og interesse for den typen bøker. Hadde hun ennå vært fryktelig umoden og barnslig ville det jo vært noe annet. Men for å si det slik: Ja, jeg ville heller at hun skulle lest Isfolket enn f.eks. å se pornofilm. Der man som kvinne skal se "slik og slik" ut og være lekker og deilig og tilfredsstille mannen, og det ikke er snakk om kjærlighet i det hele tatt....

Sandemo skriver tross alt kjærlighetshistorier, og størstedelen av dem foregår mellom helt vanlige mennesker som blir glade i hverandre. Det er jammen ikke mange av heltene/heltinnene som finner seg noen tilfeldige å ha seg med eller med andre enn den de elsker, og når noen finner sammen så holder de sammen også og elsker hverandre resten av livet. Det går igjen gjennom hele serien. De innslagene av sex som inneholder andre vesener er tross alt i mindretall, selv om det kanskje ikke kan virke slik i denne diskusjonen (bare fordi det er et trekk som tross alt skiller bøkene litt fra andre bøker i samme sjanger).
Den store kjærligheten er mye mer viktig enn djevler og "snusk". Jeg kan f.eks. ikke huske at utroskap forekommer i det hele tatt, moralen er vel egentlig ganske høy. Tror hun skriver noe om det i etterordet i den siste boka også. Og det å være tro til den man elsker, enten det er til døden skiller eller til forholdet er over, er vel ikke en verdi som det er for mye av i dagens samfunn akkurat.

Ja, det er noen overnaturlige vesener som befolker historien, som f.eks. den nevnte Lucifer. Dette er jo tross alt fantasi, et eventyr. Men fortsatt er historien om han og Saga en av de fineste kjærlighetshistoriene i serien i mine øyne.

Sandemo har selv sagt at hun ikke har skrevet serien for barn, men man kan jo ikke sette lås på bøkene heller. Om tenåringer vil lese dem, så blir de jo lest.

Du kommer med gode argumenter for bøkene, så jeg skal ikke dra dette lenger her og nå. Takker for alle svar på mine spørsmål!

Takk, og takk for en interessant diskusjon. Du får meg jo til å se bøkene i et annet lys enn hva jeg er vant til og reflektere mer over dem - og det er jo aldri dumt! :)

de har hatt den på alle bibliotek jeg har vært innom i alle fall og det er ikke den eneste serien de har heller. Og etter hva jeg har forstått på bibliotekarene er det veldig stor etterspørsel etter dem.

Ok. Har de en egen avdeling for seriebøker da, kanskje?

nei som regel står de under S for Sandemo

Her var det mange superlativer om disse bøkene. Jeg forundrer meg litt over dette.

Jeg begynte å lese Sagaen om Isfolket tidlig på 80-tallet, fordi "alle" snakket om denne serien, og jeg følte at jeg også var nødt til å finne ut hva denne sagaen egentlig var og hva den handlet om...
Jeg kom etter hvert til bok nr. 15 eller 16 eller noe deromkring. Da fikk jeg nok. Da hadde jeg lest flere bøker med en litt ekkel bismak.
Språket er enkelt, altfor enkelt... - Dialogene er elendige, og handlingen utartet seg mer og mer i retning av en slags spekulativ "husmorporno", jo flere bøker man leser. Disse bøkene ble for meg eksempler på bøker jeg egentlig ikke har lyst til å innrømme at jeg har lest i det hele tatt... (Likevel har jeg lagt dem inn som "leste bøker" i listene mine, mest for å minne meg selv om hva jeg ikke gidder å bruke mer tid på).
Er fullstendig klar over at jeg "tråkker litt i salaten" her, men det blir jo ingen diskusjon hvis alle er enige hele tida...
Margit Sandemo tjente seg vel rik på disse bøkene, vil jeg tro. De kom sikkert i rett tid for mange. Men at de er blitt så populære som de er blitt, er en gåte for meg.

... - Så jeg har til slutt veldig lyst til å spørre: Hva er det egentlig som fenger så veldig ved disse bøkene? Er det flørtinga med gammel overtro og mystisisme/spiritualisme? Eller er det en interesse for "historie" og innblikk i en eventyrsaga der mye dreier seg om kampen mellom det gode og det onde, og menneskene og "vesenene" som befolker bøkene er mer eller mindre dårlige illusjoner, uten rot i virkeligheten?
Følte at jeg må spørre om dette, siden denne serien tilsynelatende fremdeles lever i beste velgående blant mange lesere etter såpass mange år.

Noen grunner til at bøkene er så populære:

• enkelt språk (jada, det er kanskje dårlig og fattig til tider, men ikke all litteratur trenger å være en oppvisning i godt språk) - husk dessuten på at bøkene er oversatt fra svensk: Margit Sandemo skriver på svensk, ikke norsk!

• det skjer noe i alle bøkene, dvs. at du som leser ikke behøver å kjede deg

• selv om plottet til tider er temmelig gjennomsiktig, og repeteres av og til, er det fortsatt spennende ved første gangs gjennomlesing. Ved gjentatt lesing, handler det mer om å slappe av å la boka nærmest passere som en film foran øynene dine (du er nødt til å se for deg handlinga, og dvele mer ved noen enkeltepisoder!).

• ved første gangs gjennomlesing er du såpass opptatt av handlinga og det som skjer, at du ikke legger merke til detaljene. Bokserien er heller ikke ment å gi et korrekt historisk bilde, men heller gi en viss grad av troverdighet til karakterene (jeg skal innrømme at ikke alle er like troverdige, og at persongalleriet i de første bøkene er atskillig bedre utbrodert enn senere i serien)

• det forholdsvis enkle plottet gjør at det er lettere å identifisere seg med karakterene, og da trenger man fantasi, slik at man kan fylle ut mer enn det som kommer fram i bøkene.

• kampen mellom det gode og det onde er klassisk, og mister vel aldri helt sin aktualitet. Når du leser kan du derfor identifisere deg med hovedpersonene, og selv bli en del av denne kampen (fordelen med et såpass stort og brokete persongalleri, er at flere vil finne en karakter å identifisere seg med)

• flørtinga med gammel overtri og mystisisme/spiritualisme (som du uttrykker det) er nok en viktig faktor for mange, men i en del av bøkene går det nok litt vel langt. På den annen side ligger appellen i at dette delvis gir et uttrykk for våre egne håp og drømmer. Det er nok et fåtall som tror på alt som kommer fram i disse bøkene (heldigvis), men det er jo herlig å drømme ikke sant?

• Ingen rot i virkeligheten? Tja, det kommer vel helt an på hva du tenker på, men kanskje er dette nettopp en del av appellen. Vi lever et liv i virkeligheten, og ønsker kanskje av den grunn å bevege oss inn i en fiktiv verden, der mer eller mindre alt kan skje, og skjer!

• En del av sjarmen ved å lese om igjen, er at du legger merke til noe nytt hver gang (første gang er mange såpass fokusert på handlinga, at de ikke registrerer alt som skjer). Bare for opplysningens del, jeg leste bøkene i 11-12-årsalderen, noe som nok var i tidligste laget (jeg forsto ikke alt som skjedde hele tiden), men da jeg leste dem om igjen i 14-15-årsalderen forstod jeg atskillig mer. Jeg fikk også med meg mer av handlingen, og oppdaget ting jeg ikke hadde lagt merke til første gang. Jeg har også lest bøkene i godt voksen alder (inntil flere ganger), og merker at jeg ikke alltid fokuserer på det samme hver gang. Om jeg ser annerledes på bøkene i dag, enn jeg gjorde den gangen? Ja,definitivt, men jeg liker dem fortsatt.

• Avkobling, avkobling, avkobling! Min vidunderkur mot stress, er å lese noen sider Sandemo (Isfolket eller andre bøker/serier) eller barnebøker jeg hadde et godt forhold til tidligere. Det jeg oppnår med dette, er å stenge hverdagen ute ved å fokusere på det jeg leser. Fordelen med denne litteraturen, er at du ikke behøver å anstrenge deg for å lese og få med deg det du leser (noe som er dødfødt dersom du er stresset). Jeg unngår også at tankene fortsetter å kverne på hverdagsstresset. Dessuten kan jeg når som helst legge fra meg boka og spinne videre i egen fantasi (etter flere gangers gjennomlesing kan jeg historien mer eller mindre utenat, og da er det av og til morsomt å eksperimentere: hvordan ville den eller den karakteren reagert på en gitt situasjon?).

Jeg må jo få takke for et særdeles fyldig svar her!
Mange av punktene du nevner kan jo også være ganske relevante for mye av det vi leser/kobler av med, uansett om det er lett eller mer eller mindre tung litteratur.
For det meste leser vi jo for å leve oss inn i/koble oss på en annen virkelighet enn den vi har rundt oss i øyeblikket (hvis det da ikke er faglitteratur vi leser/må lese).

Jeg har jo forstått at mange liker bøker med livlig fantasi og spesielle fantasifigurer. Jeg leser da også av og til fantasibøker.
- Og javisst har Margit Sandemo fantasi! Disse bøkene må jo ha truffet et behov hos flere, siden de er blitt så populære.

Som jeg nevnte et annet sted her, så gikk jeg grundig lei et stykke ut i bøkene fordi jeg irriterte meg over det dårlige språket, de elendige dialogene, og da handlingene til bøkenes personer ble for merkelige (jeg hadde lyst til å si at handlingene ble for dumme, eller egentlig overdrevent sexfikserte), ble det bare sånn at jeg kuttet ut tvert.
Men jeg må jo da legge til at jeg leste dem etter at jeg var blitt voksen, og kanskje dermed så på disse bøkene med et mer kritisk blikk enn hva jenter i 11-12/14-15-årsalderen gjør.
Jeg har ei datter som leste bøkene i 14-15-årsalderen, men hun gikk også lei etter hvert, og hun endte med å selge hele Isfolket-samlingen sin.
Noe annet fra Margit Sandemo har jeg aldri fått meg til å lese, så resten av hennes forfatterskap kan jeg ikke uttale meg om.

Kort kommentar: språket i Sandemo-bøkene er kanskje enkelt, men definitivt ikke det dårligste språket jeg har sett. Prøv f.eks. Gudenes Fall av Cornelius Jakhelln.

Leste forøvrig om igjen Isfolket senest for to år siden...

Gudenes Fall har jeg ikke lest, og har heller aldri hørt om den. Har heller ikke hørt om Cornelius Jakhelln.
Da har jeg vel ikke gått glipp av noe der? ;)

Nå har ikke jeg heller lest "Gudenes fall" men jeg skal lese den. Jeg tror noe av poenget med den boka nettopp er måten den er skrevet på. "Den ær skrevet veldimuntli!"

Ja det ble virkelig rart på slutten der. Men den er skrevet veldig muntlig... mange skrivefeil... Jeg tror forfatteren av den boka vant en pris. Gleder meg forresten til å lese den :-)

Ja, da kan det jo bli interessant hvis du kanskje kan komme med en kommentar om Gudenes fall når du har fått lest den?
Etter hva jeg har fått med meg om denne boka til nå (og det er fint lite, bortsett fra alle skrivefeilene), så tror jeg ikke at dette er en bok for meg.

Margit Sandemo kommer til Litteraturhuset i Oslo i begynnelsen av juni. Jeg har allerede kjøpt billetter!

Jeg elsket serien da jeg leste den for noen år siden, men er redd "magien" skal forsvinne om jeg leser den på nytt. Hva følte dere?

Har ikke lest den siden jeg var en 15-16 her heller, men husker den gangen at jeg leste alle bøkene i ett - klarte ikke å legge dem fra meg og brukte vel ca en måned på å lese dem. Men tror definitivt de er verdt å lese igjen - sett med nye, mer voksne øyne tror jeg de vil gi helt andre dimensjoner til leseropplevelsen... :)

Kjenner meg igjen der. Sagaen om Isfolket gjorde nesten " kål" på skolegangen min. Jeg hadde så mye fravær fra skolen første året på videregående skole at jeg nesten fikk beskjed om å "ta hatten min" og gå. Årsak: sene nattetimer med "Sagaen om Isfolket" så jeg ikke kom meg opp om morgenen. Skal jeg begynne på serien på nytt, skal jeg i hvert fall ha åtte uker ferie ... (klok av skade):o)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest serien, og noen bøker liker man jo gjerne litt bedre enn andre. Så de har nok blitt lest flere ganger :p

For min del forsvant ikke "magien" fordi jeg leste de flere ganger :)

Helt enig! Jeg har også lest serien flere ganger i sin helhet, men har nok mine preferanser blant bøkene. Noen av dem unngår jeg, eller hopper i det minste over store deler av handlinga (bl.a. alle bøkene der Margit Sandemo selv deltar i handlingen).

Jeg leste vel de første bøkene da jeg var 15-16 eller der omkring, og har lest serien om igjen i voksen alder også. Synes ikke de mistet magien. Naturligvis får man en litt annen leseopplevelse likevel siden man er eldre og kanskje har utvidet lesehorisonten siden "dengang da", men jeg kan fortsatt forsvinne inn i Sandemos fantastiske verden og la meg underholde av den ;)

Alle bøkene er ikke like gode uansett, men det skulle jo uansett godt gjøres når det er 47 av dem. De jeg synes var kjedelige eller dårligere som ung, er de jeg synes er kjedelige nå også. Men favorittene skinner fortsatt.

Er jo en serie på evigmange bøker, så er jo klart at noen taper seg når man leser dem igjen. Men jeg syns at de beste bøkene/historiene beholdt magien og det var like gøy å lese igjen.

Serien er fantastisk. Lest hele serien kanskje 3-4 ganger eller noe :D

Husker jeg pløyde gjennom serien som 15-åring. Grunnen var alle jentene i klassen som leste den og skrøt uhemmet. Følte ikke jeg kunne kritisere når jeg ikke hadde lest dem selv. Jeg ble noe revet med, tror jeg leste alle 47 bøkene på 4-5 uker. Det jeg likte var det overnaturlige, selv om det tok vel mye av mot slutten. Tviler sterkt på at jeg hadde hatt noe utbytte av bøkene i dag.