Bokelskere.no

Noen tanker etter ca. hundre sider (dessverre er jeg også denne gangen på etterskudd).

Slik jeg leser boken, kunne den handlet om en hvilken som helst krig. Som flere av dere er inne på, er det ikke handlingen eller personene i seg selv som er viktige; dette er historien om guttungene som blir sendt i krigen. Vi blir ikke godt kjent med noen av dem (i hvert ikke så langt), men får et gripende innblikk i deres redsler og lidelser, og i hvordan de på ulike vis, med grovheter, aggresjon og humor, prøver å takle det hele. Jeg oppfatter at tittelen henspiller på nettopp dette, ukjente soldat - han kunne ha vært hvem som helst av dem. Som Linna skriver: «Omslaget på skriveblokkene var prydet med en stilisert soldat. Han sto der med hjelm på hodet og press i buksene, og det finske flagget vaiet i bakgrunnen. Dette var et idealbilde. Med virkeligheten hadde det ingenting å gjøre.» (s. 22) Hvem som er disse ungguttenes egentlige fiende, er etter mitt syn et spørsmål det finnes mer enn ett svar på.

Vi presenteres for en endeløs serie meningsløse grusomheter – utmarsjer, angrep, retretter, død, sult og lemlestelser. Linnas nydelige, presise og udramatiske penn forsterker galskapen i det hele. Det samme gjør de små, idylliske naturskildringene som dukker opp midt i krigens gru. Jeg kom i tanker om et dikt av Hans Børli, Når menneskene har gått heim; hvordan naturen lever sitt liv uavhengig av oss, som tror oss så viktige.

Midt i all grusomheten blir også romanens aller første setning en tankevekker: «Som vi jo alle vet, er Vårherre fremsynt og allvitende over all forstand». En ironi…

Godt sagt igjen! Fra begynnelsen av minnet dette meg faktisk om krigsskildringene i Stille flyter Don, selv om Sjolokhov nok er mer dramatisk i sine beskrivelser enn Linna er.

Tusen takk for hyggelige ord, Rolf og Marit!
Jeg er nå ferdig med kapittel 7. Jeg leser Den norske Bokklubbens utgave fra 1971, i ett bind.

Ukjent soldat kan leses som et sørgelig aktuelt kampskrift mot krig. Lidelsene vil ingen ende ta. Linna gir oss en troverdig og rystende (skjønt ikke særlig overraskende) innsikt i hva krigen gjør med disse unge mennenes sinn. Noen sitater: «Igjen hadde de fått en vaksinering mot menneskelighet» (s. 101), og i forbindelse med en utdeling av medaljer: «Underlig nok falt det ingen av dem inn at de var de beste dreperne som nå fikk sin belønning. Ikke engang bataljonspresten, som avsluttet høytideligheten med en gudstjeneste, kom på den tanken.» (s. 127), «Døden var opphørt å være et moralproblem.» (s. 141). Overført til dagens mange kriger, er dette skremmende lesing.

Det andre som slår meg, som flere har vært inne på, er hvor ukjent mange av oss er med Finlands (et naboland) historie. Og sant nok er historien komplisert og blodig.
«Våre» karer kjemper i Fortsettelseskrigen (1941-44), en fortsettelse av Vinterkrigen (1939-40). Under Vinterkrigen tok Sovjet Det Karelske nes (og andre landområder) fra Finland. Bakgrunnen var Tysklands opprustning og den trusselen Tyskland utgjorde mot Sovjet. Det Karelske nes ligger strategisk til, innerst i Finskebukta og like ved Leningrad. Sett fra Sovjets side, var det av avgjørende betydning å sikre seg kontroll over dette området. Det er disse områdene Finland kjemper for å få tilbake i Fortsettelseskrigen, pluss sikre seg mer av Karelen.

Når det gjelder Stille flyter Don, Marit, minnes jeg at vi har vidt forskjellig oppfatning av dette verket. (Tar det forbeholdet at jeg bare har kommet meg gjennom bind 1). Etter min mening får Linnas tilsynelatende enkle (til tider poetiske) språk fram grusomhetene og de psykologiske aspektene på en ganske annen enn Sjolokhovs overlessete og dramatiske språk. Jeg ser at jeg har vært krass i min kritikk, men har ikke lagt bort tanken på å fullføre den en gang.

Jeg synes Ukjent soldat er ypperlig for felleslesing. Den er relativt krevende og kan leses ut fra flere innfallsvinkler. Artig når vi legger merke til forskjellige ting. Tusen takk for mange gode og opplysende innlegg!

Glimrende omtale, Lillevi. etter min mening kan det ikke sies bedre!