Perfekt kræsjlanding
Undis betyr «elsket av nornene» og de norrøne skjebnegudinnene Urd, Verdande og Skuld, kan knapt ønske seg mer enn hva Undis – og Øyehaug - har å tilby. I boka fortettes en rad menneskeskjebner i en forrykende miks av sex, alkohol, død og litteraturteori.
Fortellingen sirkler rundt et julebord – med smalahovud og amaretto på menyen – blant de språk- og litteraturansatte ved Distriktshøgskulen i Eitre, men har avgreininger både bakover og framover i tid. Komposisjonen er ikke vanskelig å følge, men den er forbausende rik og kompleks til å være en stutt fortelling på bare litt over 100 sider. Øyehaug har samtidig en penn som er så lettbeint, smidig og humoristisk at det er nærmest umulig ikke å sluke den lille boka i ett jafs - kanskje ikke så ulikt hvordan man best bør tilnærme seg et saueøye?
Hvis du mistenker at poststrukturalisme har noe med direktiver fra EU å gjøre, så vil du gå glipp av noen finurlige intellektuelle pek i romanen, men romanens smertefulle humor er allment tilgjengelig. Øyehaug lar nornene utsette Undis for en kaskade av sosial motgang, psykisk forfall, seksuell forvirring og kroppslige nedrigheter, men aldri uten overskudd, sympati eller vidd. Og antagelig et par doser selvironi.
Øyehaug har nok ikke direkte opplevd det Undis utsettes for, men det hindrer henne ikke i å kommentere og alludere til livet utenfor boka og autonomiestetikken. Selv om både Øyehaug og Undis tidvis kræsjlander - Undis i et forsøk på å nå fram til 40 og Øyehaug i å skrive en ny roman - så er nornene likevel rause nok til å la begge få en ny og bedre skjebne.
Sist sett
