Bokelskere.no

"Selv om år har passert, håper jeg min beretning er tro mot sannheten. Jeg har sett, nå skriver jeg."

Fra baksideteksten: Et FN-fly lander på en herjet flyplass. Den utflyttede fortelleren kommer tilbake til et land totalt ødelagt av krig. Som fotograf, beskyttet av vakter, beveger han seg omkring i den avsperrede hovedstaden. Romanen reiser det interessante og skremmende spørsmålet: Hva om Norge var rammet av borgerkrig? Og hva om man kom tilbake til et hjemland som ligger i ruiner.

Jeg hadde det vondt da jeg leste En vakker dag. Boka er en opprørende historie, en absurd og detaljert skildring av en reise gjennom et krigsødelagt område. Et Norge i borgerkrig skildres grusomt og grotesk.

Vi får ingen forklaring på hvorfor det ble krig. Ingen fakta om når, hvordan eller hvorfor. Bakgrunnshistorien er tynn, tam mot den voldsomme lidelsen. Jeg tror det er en hensikt at hovedpersonen og den ytre rammen er fargeløse mot de forferdelige herjingene og handlingene vi blir vitne til.

Hovedpersonen er en navnløs fotograf som, etter å ha mottatt et brev, reiser tilbake til hjemlandet Norge. Han dokumenterer besøkene på sykehus og i flyktningleire. Han dokumenterer, deltar ikke.

Språket er krystallklart og rent; kjølig distansert. For å understreke at hovedpersonen er en observatør, at vi lesere er observatører. For hva gjør jeg for de som opplever dette i dag? For barna som vokser opp og ikke kjenner annet enn krig og sult. Jeg gjør for lite.

Jeg kjenner ikke smerte fordi jeg er redd dette skal skje i Norge, jeg kjenner smerte fordi for mange av oss kun er observatører av alt det redselsfulle som skjer andre steder i verden.

En vakker dag er en nødvendig bok, en viktig påminnelse om at ikke alle har en like trygg hverdag som jeg har. En slags kvalmende maktesløshet sitter fortsatt i meg etter endt lesing. Om mennesker som reduseres til dyr av vold og nedverdigende handlinger. Om mennesker som lever på andres tap.
Og lukta! Stanken av søppel, lik og alt som råtner følger meg. Boka hadde en sterk effekt. Det er sjelden fiksjon engasjerer meg så intenst.