Maya finner en hvordan-bli-populær-bok fra 1958 og bestemmer seg for å følge rådene i den for å se om hun blir mer populær. Noen av rådene hun følger synes jeg er unødvendig ekstreme, som å kle seg i 1950-talls mote. Men hun snakker også med fremmede, sitter ved de ulike lunsjbordene og lærer mye på veien. Hun deler av livet sitt, om familien sin, vennskapene sine, forelskelsene sine, flausene sine.
Selv om jeg er eldre enn Maya kjenner jeg meg igjen i det hun føler. Og jeg blir stressa når hun må utfordre seg selv til f.eks. å sitte seg på bord med de med høyest status på skolen. Uten noen grunn. Bare sitte seg ned og prate med dem.
Boken er motiverende, og jeg skulle ønske jeg leste den da jeg var 16. Heldigvis leste jeg den nå.
Sist sett
