Er livet ditt bra nok som det er, og er det sjarmerende eller bare tull å ha forbudte følelser?
Ane er en voksen og kreativ dame, bor sammen med en fantastisk mann og har to skjønne døtre. Hun er keramiker og elsker jobben sin. Kan hun få det bedre?
Det er bare et problem. Hun er stormforelsket i en kollega og hver eneste øyeblikk sammen med ham, er en drøm. Stundene sammen med ham er en fryd og de gjør alt de kan for å skjule forelskelsen. De vil jo ikke at andre skal finne det ut. Men hvor lenge kan dette pågå? Og den dårlige samvittigheten river og sliter i Ane. Skal hun slutte med denne romansen mens leken er god eller skal hun ta vare på alle øyeblikkene med denne kollegaen som gjør henne så levende?
Voksne mennesker i midtlivskrise. Det er vel det boka egentlig dreier seg om. Som prøver å gjøre de beste og rette valgene her i livet, men likevel er de aldri fornøyde og gjør alt de kan for å bli og være lykkelige. Men sånn er livet, man prøver og feiler, noe som er et av budskapene i boka. Vi er bare mennesker og noen av oss våger å følge drømmene våre, andre ikke.
Det er ingen tvil om at forfatteren oser av skriveglede (og håper nå virkelig ikke at jeg dreper skrivelysten hennes fullstendig). Hun er debutant, men selv om hun er debutant dømmer jeg hennes bok på samme nivå som forfattere som har skrevet i flere år. Jeg kan ikke gjøre forskjell på det. Det føles feil. Jeg anmeldeler boka hennes på samme måte som andre bøker jeg leser og skriver mine egne meninger, som alltid. Og selv om jeg i enkelte anmeldelser kan virke krass og kanskje brutal, håper jeg at jeg hverken tar debutanter eller andre forfattere fra gleden deres til å fortsette og skrive. Jeg får jo dårlig samvittighet hver gang jeg skriver negative anmeldelser, men som sagt så kan man dessverre ikke like alle bøkene man leser. Det hadde ikke vært menneskelig. Grunnen til at jeg ikke likte boka noe særlig er på grunn av at den traff meg ikke på noen som helst måte. Jeg prøvde å sette meg selv inn i situasjonene til karakterene, leve meg inn i historien, men likevel fikk det meg ikke til å like boka bedre. Jeg opplevde karakterene som masete, en smule patetiske, og for ikke å snakke om hysteriske. De lever som fjortiser og lar følelsene deres overgå seg selv. Det blir litt drygt og pinlig i lengden. Og jeg irriterte meg grønn over alle skrivefeilene. Boka oversvømtes av skrivefeil og den kunne godt ha gått grundig gjennom språkvasken en gang til.
Det som er bra angående boka er at forfatteren skriver om voksne mennesker som er redde for å gå gjennom livet uten å bli elsket, leve ensomt og våge å oppfylle drømmene sine i stedet for å drømme. Likevel ble denne boka en smule hysterisk og masete. Jeg ble fort sliten av så og si alle disse karakterene. En fin og kanskje morsom roman for noen. For meg ble dette dessverre en plagsom leseopplevelse.
Sist sett
