Boka starter med at jeg-personen Mia bryter sammen. Bakgrunnen for dette er at Boris, som hun har vært gift med i 30 år, sier han trenger pause, og flytter fra henne. Bruddet kommer helt overraskende på Mia, og fører henne inn i en kortvarig psykotisk tilstand. Det viser seg snart at Pausen er ung, fransk, og har langt brunt hår, - og Mia begynner å innstille seg på et liv uten Boris.
Såret og sint reiser hun hjem til sin mor, til småbyen der hun vokste opp. Her kommer hun snart i kontakt med morens syklubb – De fem svaner. Dette er fem mentalt robuste og selvstendige damer, til tross for meget høy alder og mange kroppslige plager. Mia leier et lite hus i nærheten av moren, og blir også godt kjent med naboen, en småbarnsmor med en høyrøstet og hissige ektemannen. En kveld i uken treffer hun sju tenåringsjenter som hun underviser i poesi. Etterhvert blir disse menneskene en viktig del av Mias liv denne spesielle sommeren uten menn.
Temaet i boka er trist nok, men dette er ingen dyster fortelling. Det er lett å engasjere seg i Mia og livet hennes. Vi følger henne gjennom noen sommermåneder, og ser hvordan hun finner igjen fotfeste i livet sitt. Språket er lett og variert, og forfatteren bruker mye humor i situasjonsskildringene. For å sitere Cathrine Krøger i Dagbladet: «Dette er en sjeldent god bok».
SH
Sist sett
