Bokelskere.no

Sprikende og springende har vært nevnt, og jeg henger meg på der. Når jeg først lar meg rive med, så går det unna i et forrykende tempo gjennom barokk frodighet og overlessede tåreperser, og plutselig er boken ferdig uten at jeg helt skjønner hva jeg har vært med på. En fest, ser jeg på smussomslaget -- jeg får lese hva Tore Renberg mener i det innledende essayet. Jeg vet ikke helt om jeg likte meg så godt på denne festen, men som ved alle store fester trenger jeg kanskje litt tid på å fordøye de mange inntrykkene. Jeg håper at det hele skal være noe mer enn grotesk/burlesk satire. Innimellom roes tempoet litt ned og vi får passasjer med litt dypere refleksjon, som også kan være svært vakre:

"I den grad det finnes noen unntak fra pariserlivets drakoniske lover,
må det være blant de ensomme sjeler som ikke lar seg lede av de
sosiale doktriner; de som lever ved en aldri uttømt kilde med alltid
like friskt, sildrende vann; de som er trofaste mot løvverket som gir
dem skygge, som er lykkelige over å kunne lytte til det evighetens
språk som står skrevet i alle ting og gir gjenklang i deres indre; de
som tålmodig venter på å få vinger og synes synd på dem som er bundet
til jorden."

(s.184 i Verdensbibliotekets utgave)

Vautrins rolle forvirrer også meg; han forsvant, som det har vært sagt, brått ut av historien. Jeg syntes jeg så en liten djevleskikkelse, men tror etter hvert ikke det er det forfatteren har tenkt på. På s. 209 (omtrent midtveis i siste kapittel) gir Rastignac seg hen "til de mest bedrøvelige og nedslående grublerier":

"Her begås bare usle forbrytelser," tenkte han, "Det var mer storhet
over Vautrin."
Han hadde erfart de tre viktigste aspekter ved samfunnslivet: Lydigheten, Kampen og Revolten; Familien, Sosieteten og Vautrin.

Men jeg klarer ikke finne så mye opprør i Vautrin, annet enn muligens i hans fortid.

Denne karakteranalysen av Vautrin synes jeg er beskrivende.

Helt enig med deg. Han er fristeren, sjarmøren og kjeltringen og har fått sin tilmålte plass i romanen.