Bokelskere.no

Må tilstå at eg har forsert lesinga, og har lese ferdig historia om den godaste Rastignac og Far Goriot. Og det er eg nesten glad for no, sidan (lese)forma mi for tida er alt anna enn optimal.
Eg skal ikkje avsløre noko som helst av innhaldet, men må seie at eg er både fascinert og irritert.
Spesielt godt likar eg Balzac si evne til å skildre enkelte mennesketypar, både deira positive og negative sider.

Men- min lesesituasjon har ikkje vore av dei beste denne gongen, og eg kjenner at eg ikkje har fått med meg kva rolle Vautrin spelar for Rastignac, og kva var han eigentleg skuldig i?
Håper at hans rolle kjem fram i diskusjonen etterkvart.

Sprikende og springende har vært nevnt, og jeg henger meg på der. Når jeg først lar meg rive med, så går det unna i et forrykende tempo gjennom barokk frodighet og overlessede tåreperser, og plutselig er boken ferdig uten at jeg helt skjønner hva jeg har vært med på. En fest, ser jeg på smussomslaget -- jeg får lese hva Tore Renberg mener i det innledende essayet. Jeg vet ikke helt om jeg likte meg så godt på denne festen, men som ved alle store fester trenger jeg kanskje litt tid på å fordøye de mange inntrykkene. Jeg håper at det hele skal være noe mer enn grotesk/burlesk satire. Innimellom roes tempoet litt ned og vi får passasjer med litt dypere refleksjon, som også kan være svært vakre:

"I den grad det finnes noen unntak fra pariserlivets drakoniske lover,
må det være blant de ensomme sjeler som ikke lar seg lede av de
sosiale doktriner; de som lever ved en aldri uttømt kilde med alltid
like friskt, sildrende vann; de som er trofaste mot løvverket som gir
dem skygge, som er lykkelige over å kunne lytte til det evighetens
språk som står skrevet i alle ting og gir gjenklang i deres indre; de
som tålmodig venter på å få vinger og synes synd på dem som er bundet
til jorden."

(s.184 i Verdensbibliotekets utgave)

Vautrins rolle forvirrer også meg; han forsvant, som det har vært sagt, brått ut av historien. Jeg syntes jeg så en liten djevleskikkelse, men tror etter hvert ikke det er det forfatteren har tenkt på. På s. 209 (omtrent midtveis i siste kapittel) gir Rastignac seg hen "til de mest bedrøvelige og nedslående grublerier":

"Her begås bare usle forbrytelser," tenkte han, "Det var mer storhet
over Vautrin."
Han hadde erfart de tre viktigste aspekter ved samfunnslivet: Lydigheten, Kampen og Revolten; Familien, Sosieteten og Vautrin.

Men jeg klarer ikke finne så mye opprør i Vautrin, annet enn muligens i hans fortid.

Denne karakteranalysen av Vautrin synes jeg er beskrivende.

Helt enig med deg. Han er fristeren, sjarmøren og kjeltringen og har fått sin tilmålte plass i romanen.

Boka er ferdig lest. Jeg ble særdeles irritert på far Goriot for hvordan han mer og mindre bevisst lot seg tråkke på av sine døtre! Han sier jo noe om sine tanker og følelser rundt dette på slutten av boka, men fortsetter allikevel å innbille seg at han er elsket av dem.

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne romanen. Fine skildringer og godt innblikk i hvordan sosieteten i Paris drev sitt spill om makt, penger, posisjon og sosial rangering. Ikke ulikt slik det er i dag!! Jeg synes det blir skrevet på en underfundig og morsom måte. Samtidig blir jeg ikke fanget av handlingen. Det blir litt springende synes jeg. Andre del begynte bra med å sirkle inn Vautrin og hans historie men så ble det brått slutt. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha gått glipp av noe, men dette noe finnes ikke i den romanen vi har lest. Det må finnes i en annen del av Balzacs store verk?

Jeg har også lurt på hvilken rolle Vautrin egentlig spiller, og det kan se ut til at svaret kommer senere i verket La Comédie humaine, hvor Far Goriot er en av hjørnesteinene.

Jeg må vedgå at jeg er i omtrent samme situasjon som deg, Hilda. Det er strengt tatt ikke leseformen, men andre ting. Har inntrykk av at det gjelder flere av oss for tiden; det kan jo være tilfeldig.

Jeg er også mye enig i det du sier om Far Goriot. Mulig jeg har lest for fort og ikke gitt boken en fair sjanse, men den falt ikke helt i smak. Er likevel glad for å lest den. Balzac er en forfatter jeg "alltid" har hørt om, men aldri før har lest. Har hans Skjemtsomme historier, som Karin har rost, kanskje jeg prøver dem senere.

Vil følge med i debatten og se hva som kommer frem, både om Vautrin og boken som sådan. Spent på hva dere andre har å si.