Mangler du noen i livet ditt eller har du det fint som det er?
Mange vokser opp uten en far eller en mor. Det gjør blant annet 16 år gamle Una. Hver bursdag får hun et postkort av faren sin. Det er bare det at hun vet ikke hvem han er. Hun vet ikke en gang navnet hans. Hennes mor vil ikke snakke om ham. Hun blir i hvert fall ikke snakkesalig når Una nevner ham og vil vite noe om ham.
Etter hennes 16 - års dag våkner hun opp alene i huset, tror hun, helt til hun finner en ukjent gutt i huset etter gårsdagens fest. Hun husker ikke på ham eller alt som skjedde på festen. De to blir straks gode venner, og hun liker ham veldig godt. Det er bare en ting som plager henne: Hun har ikke fått postkort fra faren hennes. Han har alltid sendt henne et hver eneste bursdag. Hvorfor ikke i år? Har noe skjedd ham? Er han død? Sammen med hennes nye venn - som også skal bli filmstudent, lager de en dokumentar hvor de prøver å finne ut hvem faren hennes er og finne ut om noe eventuelt har skjedd ham. Una syns det er på tide å finne ut hvem faren hennes er.
Jeg hadde lyst til å lese boka fordi den tar opp et aktuelt tema. Temaet angår ikke meg siden jeg har vokst opp og har fremdeles begge foreldrene mine til stede, men synes det er interessant å prøve og sette seg selv i andres livssituasjon. Prøve å forestille meg hvordan det er. Ikke alle er like heldige å ha begge foreldrene sine i livet sitt av en eller annen grunn. Ikke alle vet hvem de "tilhører" eller hvor de "egentlig" kommer fra. Og mange blir opptatt på et eller annet tidspunkt i livet av å finne ut hvem man er enten man mangler en forelder eller ikke. Så mange vil nok kanskje kjenne seg igjen i denne boka selv om jeg ikke gjorde det.
Grunnen til at jeg misliker boka så sterkt er at den ga meg ingenting samme hvor mye jeg prøvde å forestille meg selv som Una og tenke hva om jeg hadde hennes liv, hva hadde jeg gjort da? Men dessverre synes jeg ikke at Una var på noen måte spennende eller interessant. Føler ikke man blir godt nok kjent med henne. Hun viser nesten ingen sider ved seg selv i likethet med de andre karakterene i boka. Alle blir for pappfiguraktig. De har bare "en" rolle og gir veldig lite av seg selv uansett hvilken situasjon de er i. Dessuten syns jeg at boka er platt og tvers gjennom kjedelig gjennomført. Det er ikke meningen å såre forfatteren eller lesere som kanskje likte og som kanskje kommer til å like boka, men selv synes jeg at alt ble for naivt, opplagt og ikke minst, monotont. Det var heller ingen spenningskurver. Og fra begynnelsen, allerede da, vet man hvordan denne boka vil ende. Boka byr dessverre på ingen overraskelser. Og når boka er så tynn, forventer man jo mer. Jeg forventet mer intensitet og innlevelse, både gjennom plot og karakteroppbyging. Men å lese denne boka var som å kjøre på en flat og endeløs vei. Ingenting skjer. Alt går bare en vei. Det er ingen svinger, oppover eller nedoverbakker. Jo da, både hovedpersonen og noen av de andre karakterene viser litt følelser nå og da, men det er ikke nok og det føles ikke ekte.
Ikke meningen å virke så krass, men jeg er bare ærlig. Selv om jeg mislikte Pappa er et postkort, er det sikkert yngre lesere som vil få glede av denne. Boka er tross alt lettlest og handler om et tema som mange sikkert vil kjenne seg igjen i, og selv om boka har et godt poeng, var den for min del dessverre innholdsløs ...
Sist sett
