Bokelskere.no

Ferdig med første kapittel.
Jeg kan ikke si at romanen svarer helt til forventningene. Så langt.
Balzacs stil er temmelig beskrivende og detaljrik når det gjelder miljø og personer. Det visste jeg - etter å ha lest Tore Renbergs innledende essay i Verdensbibliotek-utgaven - men av og til blir den så langtekkelig og omfattende at det går ut over framdriften og handlingsgangen (plot). Forfatteren kommenterer selv at det kunne blitt enda verre. I så fall tror jeg at jeg hadde hoppet litt fram i boka eller lagt den fra meg.
Men: Første kapittel er lest i sin helhet, og de siste sidene gir interessante opplysninger om hva vi kan vente oss i fortsettelsen. Rastignacs brev til moren må vel være et slående eksempel på et tiggerbrev skrevet av en manipulator og sjarlatan. Og ikke nok med det: Han sender brev til sine søstre også. De vil nok bistå sin kjære bror med sine sparepenger. Når jeg ser tittelen på
kapittel II ("Rastignacs inntog i sosietetsverdenen"), regner jeg med at han får så pass penger at han greier seg i sosieteten. I tillegg utsetter han studiene - til nærmere eksamen - for å kunne leve livet i de høyere kretser. Litt av en type.

Og far Goriot?
På de siste tre sidene av første kapittel får vi vite svært mye om ham. Det hadde jeg savnet. Han er jo tross alt romanens tittelperson. Jeg får en assosiasjon til Shakespeares Kong Lear når jeg leser om Goriot og hans to døtre (Joda, Lear hadde tre, men likevel). Får se om asosiasjonen holder seg ved videre lesing.
Vi får vite en god del om tiden og hendelsene og handelen rundt århundreskiftet
(18.- 19. århundre). Spesielt merket jeg meg årstallet 1789 (oppstanden) som var det året
Den franske revolusjon (1789-1799) startet.

Burde kanskje lese denne, og til og med denne, men det får bli en annen gang.

Nå er det Far Goriot som gjelder. Ser fram til å lese videre, spesielt etter første kapittels avslutningssetning (kan vel kalles en aldersstegen cliff-hanger):
"Og her slutter innledningen til denne obskure, men likevel så grufulle parisiske tragedie."

Jeg er ferdig med kapittel 1 og har vekselvis kost meg med godt språk, humret over ufine beskrivelser av mennesker og kjedet meg så mye at tankene har vandret helt andre steder enn i teksten. Det tok seg litt opp på slutten av kapittelet, så jeg gruer meg iallfall ikke til det neste.

Ellers er jeg litt skuffet over at ingen av karakterene er lystige eller gode, noe som Dickens helt sikkert ville hatt med. (Min søster med familie har bodd i Frankrike en del år nå, og de påstår at "alle" franskmenn er sure drittsekker - enda. Noe jeg har litt vanskelig for å tro.) Jeg har også tatt meg selv i å savne George Elliot. Jeg vil at hun skal bryte inn og komme med noen sannhetens ord innimellom og fortelle meg at naturligvis har han eller hun blitt slik, jeg har ingen rett til å dømme pensjonatets beboere, men det har vært stille fra den kanten og.

Marit Håverstad etterlyser sympati for de små, jeg savner sympati for både liten og stor. Jeg synes Balzac viser ganske stor forakt for overklassen, for de som prøver å komme seg dit og for de som sitter fast lenger ned i systemet. De eneste han ikke har skrevet noe nedlatende om er vel kokkepiken og altmuligmannen?
Da setter jeg i gang med kapittel 2 og håper på litt mer handling.

Har lest ca. 15 sider av kap. II:

Jeg leste brevene Rastignac fikk fra moren og søsteren med stor interesse. Foreløpig et av romanens høydepunkter. Har moren gjennomskuet sønnen? Det virker nesten sånn, jfr. hennes formaninger til ham.

Og jeg har lest Vautrins lange enetale til Rastignac. Er ikke helt sikker på hva jeg skal tro om den, men det blir interessant å lese videre og finne ut hvordan studenten ter seg. Kapitteltittelen sier vel noe.

Og så vil jeg vite mer om far Goriot, selve tittelpersonen.