Bokelskere.no

Steinar, det gleder meg å registrere at du også liker "Himmelblomsttreet". En virkelig god bok, til tross for en noe merkelig innledning. Du kommer til å like "Afrodites basseng" også. Spent på hva du mener om slutten på den ;-) G.N. har forresten nylig uttalt at han ikke utelukker en fjerde bok i "Mengele" serien.

Da er jeg endelig ferdig med den siste boka i Mino-trilogien, og boka, Afrodites Basseng, blei en stor leseopplevelse. Den kan leses som ei bok aleine eller den kan - og bør? - leses som en fortsettelse av de to andre. Reint litterært mener jeg dette er den beste av de tre, med virkelig godtskrevne partier som vitner om et stort fortellertalent med hjertet i fortellerkunsten.

Mens Mengele Zoo var Minos historie med fokus på den vestlige verdens kommersielt ødeleggende opptreden midt i jordas hovedpulsåre, og den lille forsvarende manns litt håpløse kamp mot disse delvis statsstøttede ødeleggelsene, hadde GN i Himmelblomsttreet latt den lille vise mann, representert ved både Mino og Yenso, finne en mulig nøkkel til å ende en vestlig verden som er ødelagt av krig og hvor de siste destruktive kreftene gjør opp seg i mellom; himmelblomsttreet blir sådd forskjellige steder i Europa og vokser i alle himmelretninger, ...

..., innover norges grenser intet unntak. Langt oppe i dalene, enda lenger unna enn der Yenso hadde sin oppvekst i forrige roman, bor Jonar Snefang og sønnen Erlan på 9 år. Her driver de med sin daglige dont; faren er en dyktig hobbyforsker som lærer bort livets kunnskaper, og så godt han kan, skolebøkenes kunnskaper til sønnen. Mino dukker opp i en gjestopptreden som flyger. Ikke rart han har en litt rar oppførsel når han reiser etter å ha avlevert godset til far og sønn, bl.a ei kiste som må ses på som ei skattekiste i denne romanen.
Nede i ørkenen i nord-Afrika kjemper ei vakker jente for livet på sin ferd nordover mot et spesielt fjell. I det meste av boka er hun en stri og gjentagende drøm i Jonar sitt indre landskap.
Så kommer himmelblomsttreet til dalen. Den vokser raskt og tett, like tett som i Amazonas i forrige bok. Far og sønn stenges fullstendig inne av de 5-6m høye buskene, og de forstår at noe spesielt har skjedd med verden. De oppdager at vannet i innsjøen ved hytta må rense seg sjøl før det kan drikkes, at det medfører galskap uten den vitenen.
Mino har helt bevisst satt igjen flyet - han er jo tryllekunstner, og overlever sikkert, sjøl om det er det siste vi ser og hører til ham i denne romanen. Far og sønn bestemmer seg for å reise sørover i Cessna-flyet for å se om det fins liv andre steder. Mino har satt igjen tilstrekkelig med flybensin til at de kan fly i mangfoldige timer. De lærer seg alle finessene ved flyging generelt og instrumentbruken.
I sin ferd sørover ser de at kun de høyeste fjellene og innsjøene er udekket av himmelblomsttreet. De lander i Oslobukta og finner Oslo like ødelagt som resten av landskapet underveis. Kun en uteligger er å se.
De sikter videre på Gardasjøen hvor det kan være liv ved et forskersentrum, et kloster. Og det stemmer, de finner fram. Etter mange dype samtale med broderne, som også er forskere, finner Jonar ut at det kan være mer virkelighet i drømmen enn de aner, og far og sønn samt den nye leikekameraten Andrea, laster flyet for å leite etter den vakre kvinnen Ooni.
Romanen ender med at de faktisk finner henne og de to nye "fosterbarna" hennes.
Dette er kort oppsummert historien. GN bruker alle de viktige hendelsene i boka som metaforer for å si at vi nå har vi sjansen til å stille klokka på null før det blir for seint, og starte på nytt. Dette er mulig bare vi tenker sterkt nok.

Foruten å ha elementer av både eventyr og science fiction over seg, er det det beskrevne forholdet mellom far og sønn som gjør boka til mer enn ei god spenningsbok med miljøtilsnitt. GN beskriver forholdet dem i mellom på en så varm og fin måte at jeg personlig måtte lese flere korte partier opp igjen for å nyte det. Fantastisk!
Terningkast 6 fra meg. En enda sterkere sekser enn Mengele Zoo!

Har ved siden av fotballen drevet utstrakt litterært utroskap denne helga. Lørdag kveld la jeg vekk alt som kunne leses og logga meg inn på youtube. Der leita jeg fram gamle 70-tallsslagere med norske artister. Spilte bl.a Randi Hansen med Hvis Æ Fikk Være Sola Di (som jeg tipsa BA om), Hans Petter Hansen og mange andre. Vrei det deretter over til gamle og undervurderte Demis Roussos, og spilte hele gullrekka hans. For en stemme, for en stemme - for noen sanger. Jeg fikk også ny kunnskap: Når han synger så intenst og inderlig sørgmodig og vakkert på rockeballaden Rebecca er det fordi det var navnet på (den ene?) kona hans, og hun døde i en trafikkulykke... Den skal jeg også avslutte denne søndagskvelden med.

Den sangen med Randi Hansen du nevner, husker jeg godt. Mener at den toppet de norske hitlistene en periode. Hans Petter Hansen var også bra. Det er artig mad musikk, faktisk er det for meg en minst like viktig hobby som lesing og trening......Tilbake til Gert Nygårdshaug. Jeg leste nylig at han tidligere har egentlig er utdannet snekker, at han har seilt til sjøs flere år, og at han er skarp motstander av USA. Det siste har for så vidt kommet frem i flere av bøkene hans.

Å ja, musikk er viktig for meg. Den største helten er Bob Dylan. Det fins mye god poesi i hans skrevne ord og jeg forstår dem som i mange år har ment han er verdt nobelprisen i litteratur. Den konkurransen er dog beinhard.

Har nå lest meg et godt stykke videre i Himmelblomsttreet. Har hele tida urolig mage når jeg leser, ser for meg at dette går mot en katastrofe. Han får kanskje ikke nobelprisen i litteratur, Nygårdshaug, men gudene veit han skriver knallgodt om det som engasjerer ham. Fins ikke ei intetsigende eller kjedelig side!

Innledningen, det første kapittelet, som jeg husker det nesten to uker tilbake, virka som du sier, noe merkelig. Regner jo med at GN har en plan med det første kapittelet, og at dette mikses med JOF sitt dramatiske opphold i jungelen som jeg nå har begynt på. Gleder meg til fortsettelsen, yess man!

Som skrevet under en annen tråd kunne jeg ikke hatt verken denne boka eller andre bøker på øret. Jeg må holde i noe, bok eller avis. Jeg leser derfor nesten ikke aviser på nett. Jeg er Dagbla`-mann :-)

Damen med det flotte navnet har senket skuldrene nå og puster normalt. Har det strålende akkurat nå, Bodil Andrea. Men det fins potensielle tordenskyer framover. Hun bruker meg for hva jeg er verdt, og det er godt å oppleve.