Av og til er det delvis som å lese om seg selv ...
Hovedpersonen er fra Oslos østkant. Han har aldri vært populær, han og broren er totalt forskjellige og hovedpersonen føler ingen særlig tilhørighet noe sted. Vi blir kjent med hovedpersonen fra han er smågutt til voksen alder. Men etter hvert kommer han inn i den rette vennegjengen da de kommer over et band som en av fedrene deres presenterer for dem og livet blir aldri det samme. Gjennom musikken fra bandet Jokke & Valentinerne, blir denne guttegjengen sammensveiset for livet og de deler hverandres oppturer og nedturer. Vi følger hovedpersonens glød til bandets musikk, vennskapet til de få vennene han har, mobbingen fra andre, militærtiden og hans sjenanse til kvinner.
Etter russetiden vet han ikke hva han skal gjøre med livet sitt. Alt er helt rotløs. Han er skuffet over seg selv og føler han skuffer sine nærmeste. Dagene bare flyter forbi, og siden han er så interessert i favorittbandet sitt, begynner han selv å skrive for å få tiden til å gå. Det blir hans terapi mens han prøver å "snekre" sammen livet/fremtiden. Vil han noen gang finne fotfeste i livet eller kommer det bare til å fare forbi? Boka er løselig basert på forfatterens eget liv/scener og hvordan livet var på Oslos østkant på 80/90 - tallet. Debutant Yngve Kveine skriver med sylskarpt språk.
Har alltid vært skeptisk til debutanter. Aner ikke hvorfor. Jeg er ikke redd for å lese noe av forfattere jeg ikke har hørt om før og nye forfattere, men er vel skeptisk av gammel vane. Men som leser liker jeg å utvide horisonten, og jeg angrer ikke. Selv om jeg aldri hadde noen forhold til bandet Jokke & Valentinerne selv, var dette en underholdende og vemodig bok å lese. Jeg var veldig ung da bandet var populært (jeg er 83-modell), men kjenner til musikken og husker noen biter av den gjennom min bror som hørte en del på dem. Ellers har jeg ingen forhold til bandet. Jeg liker litt hardere og mørkere variant (black metal osv ... det er mer min gate), men selv om jeg ikke hadde eller hatt spesielt forhold til Jokke & Valentinerne, var boka vel verdt å lese på mange måter.
Det var mange måter å kjenne seg igjen i bokas innhold. Jeg levde ikke et liv på fylla og var ikke i samme miljø som hovedpersonen, men likevel kjente jeg meg selv i hovedpersonen på så mange andre måter. Han opplever motgang etter motgang, og den ene skuffelsen etter den andre, håpløsheten og tomheten. Hvordan komme seg videre i livet når man ikke har konkrete planer. Akkurat sånn har jeg det selv. Har vært sykmeldt over i ett år nå og føler at hele livet har gått rett i dass, møtet med kjedsommelige dager er en real tålmodighetstest og føler at hele fremtiden allerede er over og forbi. Føler meg like ødelagt som hovedpersonen i boka, og følte at jeg leste boka på riktig tidspunkt. Godt å lese om andre som strever også for nå til dags skal alle være så flinke til alt, være så positive og lykkelige at det er til å bli kvalm av, så det var godt å lese om livets mørke sider og om personer som sliter også, til tross for at det er oppdiktede personer det er snakk om, i alle fall de fleste.
Lyden av asfalt er en hard og brutal oppvekstroman om livets positive og negative sider. Og det var mye å kjenne seg selv igjen i selv om man ikke er fra samme miljø, og man trenger ikke å være fan av Jokke & Valentinerne for å like boka, og det er jeg et levende bevis på!
Sist sett
