Fiffig fortellergrep
Her har vi en bok der hovedpersonen dør allerede i annet kapittel. For deretter å overleve i tredje. Og det sier det meste, egentlig.
I Liv etter liv har nemlig forfatteren valg et fortellergrep som jeg ikke kan huske å ha sett før, men som jeg falt veldig for. Jeg mener at temaet for denne boka er Europa, og spesielt England, på 1900-tallet. Og for å belyse et så stort tema i en roman, vil mange forfattere enten følge en slekt gjennom årene, eller fortelle om mange, mange forskjellig personer. Kate Atkinson har valgt å følge én familie, familien Todd. Men samtidig blir denne familien utsatt for mange av hendelsene som kunne påvirke en familie på 1900-tallet. Og det betyr at flere av dem dør. Stadig vekk. Og dermed må vi begynne forfra. Ved hovedpersonen Ursulas fødsel i 1910. Og jobbe oss framover på nytt, i håp om at det skal gå bra denne gangen.
Det virker kanskje rart dette grepet med å hoppe tilbake til start hele tida. Men det er utrolig effektivt. For eksempel når det tar så mange kapitler å overleve spanskesyken. Vi følger den samme familien, og bryr oss om Ursula, og håper at det skal gå bra denne gangen. Samtidig er det jo et utrolig effektivt bilde på hvor mange som faktisk døde av denne sykdommen! Og hvor store omkostninger første verdenskrig hadde. Over 50 sider av boka går med til å kjempe familien Todd forbi 1918. Det sier mye om Europa på denne tida, synes jeg.
Atkinson skriver godt! Vi følger også livet til resten av familien, og hvordan varianter av like hendelser får nye konsekvenser for dem. Samtidig er forholdet mellom familiemedlemmene det samme, og personlighetene deres forandrer seg egentlig ikke. Jeg blir glad i menneskene hennes og vil dem vel. At de utsettes for forskjellige hendelser i mange varianter gjør at de får vist fram mange fasetter av seg selv, og dermed blir mer virkelige for meg.
Fascinerende nok blir Ursula påvirket at det spesielle fortellergrepet. Alle gjentakelsene setter etter hvert preg på henne. Som liten får hun forutanelser, og rammes stadig av uhygge og følelse av fare. Men hun vet ikke hvorfor, og det gir henne store sjelekvaler.
En av grunnene til at jeg liker boka er kanskje at når man som leser gjennomskuer fortellergrepet ganske kjapt så føler man seg litt smart, og finner desto større glede i å lese resten og finne spor etter det vi som lesere vet, men som ikke hovedpersonene vet. Jeg liker også dette hva hvis-aspektet og det litt fabulerende ved ideen. Og jeg liker det veldig engelske i boka. Gjennom bøker og TV-serier og filmer opp igjennom årene har man jo ofte blitt utsatt for Det Engelske, og her kan man virkelig kose seg med personligheter, replikker og beskrivelser som gjør at alt blir levende for mitt indre øye.
Dette er kanskje en umulig bok å filme, men du verden så artig hvis noen hadde prøvd!
Fra min bokprat om denne boka
Sist sett
