Jeg bladde meg gjennom de første sidene av boka, irriterte meg over hvor lite i teksten som hang sammen. Og så - uten å ta pause - oppdaget jeg at jeg nærmet meg slutten på boka. Timene hadde forsvunnet; jeg var forsvunnet inn i historien. Jeg hadde lest over 250 sider uten å bli rastløs. Også en ungdomsroman da!
Jellicoe Road tok meg med på en overraskende nydelig reise om de ukene som endrer alt for Taylor.
Boka handler om å bli forlatt - og om å bli funnet, om drømmer som knuses - og om håp. Om hvordan en kan lære å overleve med savn og sorg, men også om den legende kjærligheten.
Det er en ungdomsbok så den inneholder vennskap, tenåringsdrama og forvirrende følelser. Litt klining og musikk. Det kjennes ekte. Gjenkjennelig. Som en voksen leser var det vanskelig å ikke blande inn egne minner fra ungdomstiden under lesingen.
Noen scener, som når Taylor treffer igjen en venn fra Sydney, er smertefulle. Historien fra fortiden med Webb, Narnie, Tate, Jude og Fitz har mange triste elementer. Men boka tipper ikke over til å bli sentimental eller for klissete
Historien er ikke original. Men det er noe med måten Marchetta skriver på som gjør fortellingen frisk og fanget meg. Språket flyter fint og det er en rytme i historien som gjør personene levende. Det er en godhet mellom linjene. Som valmuene på omslaget (les boka så skjønner du!)
Taylor er en troverdig hovedperson. Hun er moody tenåring, en forvirret ung kvinne - og en tøff heltinne. Hun er både sårbar og sterk. Som leser forstår jeg de valgene hun tar og hun utvikler seg gjennom historien. Jeg ble engasjert i hennes historie.
Noe av det beste jeg vet er å bli overrasket positivt som leser. Jellicoe Road klarte det
Sist sett
