Nicolai Lilin tilhører Urkaene, et kriminelt folkeslag som under Stalin ble tvangsflyttet fra Sibir til Transnistria – på grensen mellom Moldova og Ukraina. Dette er en gruppe mennesker som er sterkt knyttet til hverandre, de følger strenge æresbegreper, har et komplekst hierarki og en dyp mistro til fremmede, og ikke minst til politi og styresmakter.
"I det sibirske samfunnet lærer man å drepe fra barnsben av. Vår livsfilosofi er tett forbundet med døden, og ungene blir lært at fare og død er en del av det å være til, og følgelig at det å dø og ta livet av noen er helt normalt, bare man har en gyldig grunn."
Det er veldig rart å lese denne boken, som sitatet over viser – lærer de barna sine til at å ta liv, det å faktisk drepe et annet menneske – er OK… så lenge de har en god grunn. Og reglene er det de selv som lager. Dette er jo temmelig langt fra det «vi» er opplært til, og temmelig hårreisende. Men samtidig så er æreskodeksen og rettferdighetssansen til disse menneskene så riktig at man neste ender opp med å like dem også. Helt til neste voldsorgie blir beskrevet – da liker man dem ikke likevel… Og slik gå det gjennom boken… Den må neste bare leses – her ble jeg kjent med et folk jeg overhodet ikke hadde noen kunnskaper om, ikke engang at de eksisterte visste jeg. Det er også veldig lite å finne av opplysninger om dem ellers, så dette er en bok som gir et innblikk i en totalt ukjent verden for de fleste – skrevet av en som selv er kriminell; en urka.
Viser 1 svar.
Samtidig grep jeg meg i å lure på hvor mye i boken som er sant, og hva som er fiksjon. Det er godt mulig jeg tar feil, men et slikt samfunn som beskrives i romanen, tror jeg rett og slett ikke styresmaktene i Sovjetunionen ville godtatt. For dem ville det vært en skamplett de ville satt inn mye på å nedkjempe, og de hadde som kjent midlene til å gjøre det...
Sist sett
