Sirkelen er sluttet!

Carl Frode Tiller (f. 1970) debuterte med romanen "Skråninga" i 2001, og har siden utgitt romanen "Bipersonar" (2003) og skuespillet "Folkehelsa" (2007). Hovedverket hans er "Innsirkling", hvor bind 1 utkom i 2007 og bind 2 i 2010. Mandag denne uka - den 18. august - kom omsider bind 3. Et etterlengtet sådan - fire år etter den forrige boka. Og på forlagets nettsider ser jeg at boka - i alle fall papirutgaven - for lengst er utsolgt! Med tanke på den spenning som har vært knyttet til utgivelsen, burde dette ikke overraske noen. Det er tilstrekkelig å nevne at at både Innsirkling 1 og 2 har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og at forfatteren har mottatt både Brageprisen og Kritikerprisen for den første boka. Dette er med andre ord norsk litteratur på sitt aller beste!

I bok nr. 1 fikk vi vite at David Forberg hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen, der han oppfordret venner og kjente til å skrive til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I denne boka møtte vi barndomsvennen Jon, stefaren og presten Arvid og ungdomskjæresten Silje. Samtidig som David sirkles inn, fikk vi innblikk i en oppvekst på Namsos, som omfattet morens klassereise gjennom ekteskapet med presten, og vi ante også en del usikkerhet rundt Davids familiebakgrunn.

I bok nr. 2 kom vi inn på barndomsvennene Ole og Tom Roger - sistnevnte med taterbakgrunn. Og så traff vi Paula, som en gang kjente Davids mor. Hun hadde et og annet å fortelle om Davids familiebakgrunn, som gjorde at vi for alvor lurte på hvem David er. Lurte han alle vennene sine på en kynisk måte, eller var han selv et slags offer for omstendighetene?

På samme måte som i de to foregående bøkene er bok nr. 3 delt i tre. Forskjellen denne gangen er imidlertid at vi i bokas siste del får møte David selv ... Det store spørsmålet som det etter hvert er betimelig å stille er jo: hvem er han egentlig, denne David-figuren? Hva vet de åtte personene som gjennom tre bøker har sirklet ham inn, og hvor mye innsikt har David selv i sin egen psyke, sine motiver og beveggrunner? Ja, hvor mye vet egentlig andre mennesker om oss når det kommer til stykket?

Den første vi introduseres for i denne siste boka, er Marius. Nokså tidlig kommer avsløringen om at Marius og David ble forbyttet på fødestuen. Hvilket altså betyr at Marius har levd det livet David skulle hatt, mens David har levd det livet Marius skulle hatt. Marius som har levd i en velstående familie, riktignok med en sparsommelig far av den gamle typen, men som aldri har manglet noe, mens David har vokst opp sammen med en enslig mor som var fattig og som giftet seg over sin stand, med de sosiale omkostninger dét hadde. Inntil Marius begynner å lure på om foreldrene og broren egentlig er glad i ham når det kommer til stykket - ja, nå som de vet at han egentlig er en bytting og aldri skulle ha vært en del av deres liv.

I den delen som omhandler Marius blir vi smertefullt vitne til mange såre selvfølelser og innbildte krenkelser - krenkelser som får helt avgjørende betydning for viktige relasjoner. Som det reneste Strindbergske kammerspill - dog kanskje ikke med så mye klasse, subtil finesse og stil i stikkene som i Strindbergs ekteskapsdramaer - utspiller det seg et drama under et middagsselskap, som det gjør vondt å være vitne til. For hva skjer når alle bare sier rett ut det de tenker om og til de tilstedeværende? Slike ting man rett og slett bare ikke sier? Når dette kommer plumpt og uten innpakning ... Ja, da blir det ond, vondt og uopprettelig.

I motsetning til Marius, har Susanne faktisk hatt en relasjon til David en gang. Hun var kjæresten hans, ham hun valgte å ha et forhold på si´med, mens hun egentlig var sammen med Torkild ... Politisk korrekte Torkild, som i sin tid gjorde livet hennes til et fengsel. Der alt handlet om å gjøre ting "riktig", lage barnemat fra bunnen av, ikke se på søppel-TV, høre på den riktige musikken, ta avstand fra alt som smakte av dårlig kvalitet osv. Hvor befriende var det ikke da å være utro med David, som stort sett ga blaffen i alt og alle og gjorde kun det han selv hadde lyst til? Konstant i opprør mot borgerskapet og det bestående. Skjønt da hun senere bryter med Torkild og hun og David drar til Nicaragua, frenetisk og med avstandstagen overfor charter-turisme, så handler det mon tro kanskje om noe av det samme? Om å være unik, ikke være som alle andre - ja, rett og slett om å snobbe nedover?

Jeg skal ikke røpe så mye mer av handlingen enn å si at det er særdeles interessant når vi endelig får treffe David, den fraværende hovedpersonen i hele to bøker og bortimot 300 sider inn i den siste boka. Det meste faller på plass til slutt - og om noen skulle tenke at det mangler noe i den ytre handlingen på akkurat dét, så tenker jeg at det kanskje aller mest handler om ting som faller på plass i hovedpersonens hode ... For dypest sett er Innsirkling en psykologisk roman-triologi om hvem vi er, om hva som gjør oss til dem vi er og om hvem som egentlig sitter med fasiten på den vi er - om en slik fasit finnes ...

Om jeg likevel skulle stille meg kritisk til noe i den siste boka, så må det være at det er mange som psykologiserer mye om de andre hovedpersonenes dypeste beveggrunner, og som liksom "vet" så mye mer om disse personene enn de selv vet - og som presenterer det for "rette vedkommende". Dette fører til at den ene etter den andre går fullstendig av hengslene. Ja - enten den som tror han har skjønt alt bommer eller treffer blink - hvor provoserende er det ikke å få en påstått sannhet om seg selv slengt i fleisen av et menneske man atpåtil ikke føler vil en helt vel? I det virkelige liv er det vel vanligst at andre baksnakker hverandre og tolker deres beveggrunner ihjel - ikke at de ovenikjøpet presenterer dette for dem det gjelder. Jeg stiller altså et spørsmål ved hvor realistisk det er at andre nærstående presenterer den reneste psykologiske "avhandling" om andre mennesker man møter. Samtidig ser jeg at dette er et fortellergrep som virkelig får frem dramatikken mellom personene i boka, noe som gjør at det blir spennende litteratur av det. Dette virkemiddelet behersker Tiller til fingerspissene! Ja, det blir Strindbergsk, rett og slett!

Min konklusjon er uansett at dette er noe av det beste jeg noen sinne har lest innenfor norsk litteratur! Her blir det toppkarakter og vel så det!

Nok en super bokanmeldelse, Rose-Marie! Jeg leste boka i ett sluk forrige helg (var heldig å få tak i den allerede på lørdag), og jeg er enig med deg i at boka er en svært god avslutning på trilogien. De siste sidene leste jeg saktere og saktere, bare for å få dem til å vare lengre.

Jeg føler på mange måter at jeg "kjenner" David og flere av menneskene som skriver til ham. Til dels fordi jeg er fra Namsos, til dels fordi jeg tilhører samme aldersgruppe. Jeg kjenner igjen steder og stemninger fra byen, jeg kjenner igjen studenttilværelsen i Trondheim, med faste innslag på 3b... Traff faktisk Tiller selv på 3b like etter at han hadde gitt ut Skråninga, og måtte selvsagt gratulere ham med bragden.

Jeg var så heldig å få oppleve hele to bokbad med Carl Frode Tiller på Litteraturfestivalen i Lillehammer i mai (ett med Helga Flatland, ett med Jo Nesbø). Der snakket han blant annet om den svarte humoren han bruker i bøkene sine, en humor han mente går mange hus forbi. Må si meg enig i at blant annet åpningen av Innsirkling 3, der en person lyver på seg sykdom for å teste forholdet han er i, er humoristisk. Tiller snakket også om elementene av såpeopera som finnes i trilogien: vi "seriøse" lesere aksepterer glatt både tilsynelatende hukommelsestap og forbytting av barn ved fødselen... Elementer som på mange måter ville passet bedre inn i Hotel Cæsar, enn i såkalt seriøs litteratur.

I boka samles trådene og jeg må si jeg satte stor pris på endelig å få "møte" David. Han er på flere måter slik jeg har sett ham for meg, på andre ikke... Han er et menneske som oss alle, med sine styrker og svakheter, sin historie, sin samtid og sin framtid. David påvirker og påvirkes av andre. I enkeltes liv blir han veldig viktig, i andres liv er han bare en liten notis. Slik er det vel for oss alle? I Innsirkling 3 får vi vite bakgrunnen for annonsen som satte det hele i gang, og der må jeg si jeg ble overrasket. Hadde ikke tenkt meg den muligheten..

Under lesingen satte jeg pris på de mange litterære referansene Tiller bruker. Diskusjonen mellom Susanne og David om Loes Naiv.Super var festlig. Jeg leste boka som student, og husker den fremdeles veldig godt. David - og flere med ham - er opptatt av litteratur; ikke minst "viktig" og "riktig" litteratur. Kjenner igjen litt av mitt eget åndssnobberi fra tiden som student... Merket meg også, blant andre, referansene til August og Victoria av Hamsun, Buzz Aldrin... av Harstad og I eventyre av Duun. Nettopp den siste referansen bet jeg meg fast i, for er ikke denne trilogien litt av et eventyr? Tiller har selv sagt at trilogien på mange måter handler om Norges historie - inkludert oljeeventyret - i den tidsperioden som blir skissert. I tillegg er det 3 bøker og 3 fortellerstemmer pr bok.. Historien om den bortbyttede og fattige gutten som slår seg opp og fram har også elementer av eventyret i seg (Askeladden). Og, som David selv sier: ".. er jo heilt uverkeleg når ein tenker på det, er reine eventyret".