Er hevn egentlig den beste løsningen?
Frederick Starks (kalt Ricky) er en mann som lever i en typisk, strukturert hverdag. Han har sine rutiner som han følger hver dag og lever et trygt og normalt liv. Han er enkemann og jobber som psykiater. Lever et stille og rolig liv. Holder seg for seg selv og lar dagene komme og gå. Men en dag blir denne trygge tilværelsen snudd opp ned da han får et brev fra en mystisk avsender som truer med å utsette en av slekningene hans for fare dersom Starks ikke følger instruksene. Avsenderen kaller seg for Rumplestiltskin. Noen er ute etter hevn for noe fra fortiden, men Starks kan ikke huske å ha sviktet noen eller gjort noen vondt? Men spillet gir ham ikke mye tid. Hvis han ikke finner ut hvem avsenderen av dette syke spillet er innen to uker, må en av slektningene hans (en tilfeldig slektning) bøte med livet ellers må Starks ta selvmord. Er Starks smart nok til å finne ut hvem denne syke avsenderen er? Og det verste er at denne avsenderen vet om Starks rutiner og blir holdt under oppsyn hele tiden. Starks er nødt til å komme seg ut av komfortzonen hans og gjøre alt han kan for å løse denne gåten før det er for sent ...
Denne boka minnet meg først litt om boka Velocity av Dean Koontz som jeg leste i fjor. Bortsett fra i den boka blir tilfeldige ofre truet på livet istedet for slektninger, men konseptet er nesten det samme. Syns denne boka er hakket bedre for jeg syns hovedpersonen Starks var mer interessant og denne boka hadde mer driv, men nå skal jeg ikke sammenligne de to bøkene mer og bare konsentrere meg om Truet som denne anmeldelsen egentlig handler om.
Hevn er vel stikkordet i denne psykologiske thrilleren, og hva er vel psykologiske thrillere og thrillere generelt uten hevn? Hevn er et ord jeg liker og jeg liker å lese om det og se filmer med det temaet (Vil gjerne nevne filmen Death Sentence. Det er den beste hevnefilmen jeg har sett så langt). For hvem ønsker vel ikke å ta hevn en gang i blandt, men ikke alle er i stand til å gjøre noe med det. Det blir bare med tanken. Jeg syns det er fascinerende å tenke på hvordan enkelte mennesker virkelig har guts til å ta hevn. Hva skiller dem fra oss andre mennesker? Hva holder oss andre tilbake? Er det fornuften eller er det fordi vi ikke våger? Syns bare det er en interessant tanke. Jeg er og blir en grubler ...
Selv om deler av boka var noe forutsigbart for min del og slutten ble litt som forventet, likte jeg innholdet bedre enn regnet med og jeg likte karakteren Frederick Starks. Det er sjeldent jeg liker hovedpersonen i en bok (ikke spør meg hvorfor), men jeg fikk av en eller annen grunn sansen for ham. Jeg liker tankemåten hans, og drivet og konseptet i boka gjorde meg nysgjerrig nok til å fortsette å lese om hans utfordringer selv om noe av det var litt vel forutsigbart for min del.
Forfatter John Katzenbach var en ukjent forfatter for meg, men denne boka gir meg mersmak til å utforske mer av hans forfatterskap i fremtiden. Han skriver hardbarket og skriver om noen virkelige badass karakterer. Karakterer som ikke har noen grenser.
Truet var litt forutsigbart, men det gjorde ikke noe for min del. Konseptet hadde jevnt driv og troverdige karakterer. Og man klarer ikke å la være å spørre seg selv hva man ville ha gjort i en slik syk situasjon? Hadde vi tatt advarslene på alvor eller hadde vi bare ledd av det? Og å lese bøker om hevn i ny og ne er bare befriende og herlig av og til. Dette var en god psykologisk thriller med en del actionfylte scener. Selv savnet jeg litt mer tempo, men man blir så godt kjent med karakterene underveis og det er egentlig et pluss. Ikke den beste psykologiske thrilleren jeg har lest, men en av de stødigste jeg har lest på en stund.
Sist sett
