Man kan vel ikke stole på alle?
Lorelli og Ovid er tvillinger på tretten år. De mistet foreldrene sine da de var små og bor på et stort og avsides herregård med bare tjener mannskapet. De går ikke på skole (får hjemmeundervisning), har ingen venner og de elsker å sette hverandre i fare. Gi hverandre et støkk med morbide feller. Prøve å drepe hverandre på gøy(!). Tilværelsen deres blir snudd på hodet da noen i huset inviterer advokaten til deres avdøde foreldre. Advoktaten får beskjed av noen å bo der på herregården, mens han skriver om testamentet til de døde foreldrene og i tillegg har advokaten med sønnen sin, Adam. Det er mye nytt som skjer på herregården, og tvillingene Lorelli og Ovid blir usikre på hva som egentlig skjer og hvem de kan stole på. Kan de stole på hverandre? Kan de stole på tjener mannskapet som de har levd med hele livet? Kan de stole på denne advokaten og den unge sønnen hans? Det er best å være på vakt ...
Som på baksiden av boka beskrives innholdet som Agatha Christie møter Familien Addams, og det sier jeg enig i. Dette er et "lukket rom" mysterie som A. Christie var kjent for (mysterier som skjedde på et avsideliggende sted), og tvillingene Lorelli og Ovid er like morbide og vittige mot hverandre som Wednesday og Pugsley fra Familien Addams. Jeg hadde stor sans for Wednesday og Pugsley i Familien Addams og dermed fikk jeg også sansen for Lorelli og Ovid. Utspekulerte djevelunger som finner på mange oppfinnsomme feller for hverandre for å skade/prøve å drepe den andre. Et mørkt konsept med en dose mørk humor som passer fint i denne boka. Boka er både sarkastisk og spydig, og persongalleriet inneholder mange fargerike personer som man på en eller annen måte blir interessert i.
Det skjer ikke så mye i begynnelsen. Vi blir godt kjent med Lorelli og Ovid underveis og deres dystre slektskap fra fortiden. Slekta deres består av mange skurker og deres nærmeste landsby har alltid hatt sterke meninger om denne familien. Mystiske skjer underveis når familiens advokat og den unge sønnen hans kommer i hus og voldsomme ting skjer mot slutten. Kapitlene er relativt korte på bare 3 - 4 sider, og selv om det er korte kapitler og boka er lettlest, skulle jeg ønske at handlingen var litt mer jevnlig. Det føltes ut som om "alt" ble spart mot slutten. Det var da ting virkelig skjedde, ikke bare litt, men voldsomt mye. Det blir nesten litt for mye. Slutten blir for heseblesende selv om den var forutsigbar for min del. Men boka var på en måte så rolig helt frem mot slutten og plutselig skjer alt på en gang. Handlingen skulle ha vært jevnet ut litt mer etter min mening. Litt mer spenningskurver underveis istedet for å spare på nesten alt mot slutten.
Arvingene hadde mange festlige karakterer å lese om og jeg likte den mørke humoren deres. Boka er både lettlest og består av korte kapitler. Selv om slutten ble litt voldsom og litt hinsides, så tror jeg dette ville være en fin bok som høytlesning for barneskoleelever.
Sist sett
