Bokelskere.no

Litterære feinschmeckere får ha meg unnskyldt: Stendhals Rødt og svart ble ingen epokegjørende leseopplevelse for meg. Interessant, naturligvis, siden forfatteren visstnok var en pioner i den europeiske romankunsten, men ellers dørgende kjedelig. En forviklingshistorie om den unge Julien Sorel, som vokser opp i en familie av analfabeter, men selv er så enestående lese- og skrivefør at han blir huslærer hos borgermesteren og forfører borgermesterinnen. Han blir siden sendt på presteseminar og avanserer deretter til sekretær for en fornem adelsmann - og blir forført av adelsfrøkenen. Etter intriger og sammensvergelser blir han innhentet av fortida og reagerer såpass uklokt at han ender sine dager et hode kortere.

Dette tror jeg ikke på. Trass i at forståsegpåere mener romanen gir et godt tidsbilde av Frankrike omkring 1830, blir persongalleriet for meg bare tegneseriefigurer. Julien sukker over at de militæres storhetstid er over, jesuittene infiltrerer og intrigerer, dueller utkjempes (og duellantene blir bestevenner etterpå), og høygravide adelsdamer stresser omkring for å påvirke advokater, dommere og juryer. Har man ei ledig stund på dagen, skriver man åtte siders brev fulle av høytflygende floskler, og markiens sekretær drar på reise med lommene fulle av pistoler.

En del av scenene er komiske (utilsiktet?) - blant annet får vi flere detaljerte beskrivelser av hvordan man ved hjelp av en stige kan skaffe seg nattlig tilgang til sin hemmelige elskerinne.

Stendhal skal sjøl ha sagt at han skrev for "et lykkelig mindretall". Jeg er nok ikke blant dem.

Jeg er veldig uenig, og jeg vil også veldig gjerne gi uttrykk for det.

La meg først si at denne romanen kanskje er blant de jeg har brukt lengst tid på å lese, med pustepauser et halvt år. Altså, jeg mener ikke at jeg har lest den så overdådig nøye, men at den var et helvetes slit. Første del kom jeg meg nesten ikke forbi. Men som med Moby Dick og en del andre mursteiner: tålmodighet er en dygd, og kampen med Stendhal var uten tvil verdt strevet da jeg hadde brutt gjennom de mørnende, tilretteleggende partiene, og begynte på romanens andre del, som til gjengjeld bare tok meg en tre-fire intense dager på hytta.

Du skriver at romanen er «Interessant, naturligvis». Jeg har lært meg til at dette er blant det verste man kan si om litteratur, eller om noe som helst. Det jeg mener er at folk bruker betegenelsen om noe de avskyr. «Werther er alt for sentimental for meg, men den var interessant, da» (dette har jeg hørt oftere enn jeg liker, akk og akk). «Interessant». Det betyr aldri noe godt. Det betyr: «dette bryr jeg meg ikke om», m.a.o.: «dette interesserer meg ikke», m.a.o. at det å si at en roman er 'interessant' betyr overført at den ikke er det. Det betyr alltid dét, også når du bruker det her.

Jeg tviler på at det er fordi jeg er en 'feinschmecker' eller 'forståmegpåer' at jeg liker denne romanen, selv om jeg nok tror jeg må ha forstått den bedre enn deg. Du kaller karakterene for 'tegneseriefigurer', og det virker ikke som du mener dette positivt. Betegnelsen din har likevel noe for seg. Jeg antar at ett av romanens poenger er at Julien er ung, at han har lest for mye (kanskje tar jeg feil på dette punktet, jeg husker ikke), at hans drømmer om militærtjeneste, heltedåder og kurtisering av adelige frøkener nettopp er drømmer, og videre at de tingene han foretar seg – i likhet med Don Quijote – ikke er proporsjonalt med virkeligheten, med verdens prosa (men her går det også andre veien: den gangen han ikke oppdager konspirasjonen). I dette har vi også ambisjonene og idealene hans (i arv etter revolusjonen, romantikken og Napoleon) som gnisser mot borgerskapet, adelen, materialisme, som ønsker opp og frem og bortenfor, men som samfunnet er for stivnet og bornert til å muliggjøre. Som Adorno skriver i et essay: romanens sanne gjenstand har siden Fieldings Tom Jones «vært konflikten mellom det levende menneske og de forstenede forhold», og slik er det utvilsomt også her. Stendhal var ikke først med å uttrykke slike idéer i litteratur (Rousseau, Goethe og Fielding for å nevne noen), men romanen hans har uansett hatt innflytelse.

Du har rett, Julien og Mathilde oppfører seg noe rart; det er intriger og dueller og voldsomme følelser, men som Kierkegaard presiserer et sted: det er ikke lediggang som er roten til alt ondt, men kjedsomhet, og Mathilde kjeder seg som bare juling; og blandet med Juliens personlighet .. ?

Et ordentlig eventyr på et litt hverdagslig vis, kan man kanskje si, men jeg vil ikke høres alt for mye ut som en fyr i en kinokø. En selvmotsigende påstand? Jeg antar denne selvmotsigelsen viser til romanens ironi, jf. det jeg skrev ovenfor angående Quijote. For romanen er morsom, og vi er ment å le. Julien Sorel er både noe latterlig og noe beundringsverdig, om enn kanskje beundringsverdig en halslengde for sent. Jeg liker å lese om fjols som likevel på et vis er noe klokere enn samfunnet. Og Stendhal klarer å skrive dette på en måte som både er øm og lattervekkende, som hverken får oss til å kaste stein eller felle tårer, samtidig som man ikke kjeder seg – iallfall jeg. Jeg sitter ikke og ler, men jeg har alltid et smil.

Jeg gidder ikke å kommentere språket og det som kalles det psykologiske i romanen. Jeg syntes den var saftig og fin og øm, i det minste når fortellingen og forviklingene begynte å rulle. Kurtiseringen av Mathilde er noen virkelige flotte kapitler, når Julien gjør 'det eldste trikset i boka' (ifølge amerikanske highschool-filmer) og spiller uinteressert i henne for å gjøre henne forelsket i ham. Dette var romanens høydepunkt for meg. Jeg vil nesten påstå – men tar antakelig feil i å gi Stendhal all æren – at disse passasjene muliggjorde f.eks. På sporet av den tapte tid.

Takk for respons!
Den eneste av dine innvendinger som jeg tvert må tilbakevise, er påstanden om at jeg bruker begrepet "interessant" når jeg egentlig mener det motsatte. På ingen måte! Det jeg skriver, er vanligvis det jeg mener. For eksempel fant jeg det faktisk svært interessant å lese om den nesegruse beundringen av Napoleon - og lengselen tilbake til de gloriøse tidene "med seir fra Moskva til Cartagena". Det har nok sin årsak i manglende kunnskap om denne perioden i Europas mer "folkelige" historie.

Du er åpenbart en tålmodig leser. Det er ikke jeg. Pustepauser på et halvt år blir for vidløftig for meg. Har jeg begynt på ei bok, så leser jeg den ut. I dette tilfellet har jeg verken kastet stein eller felt tårer, men jeg utelukker ikke at boka blir tatt fram igjen med tid og stunder.

Artig at begrepet interessant kan innebære så ulik forståelse. Din motdebattant synes å forstå det som et ikke-ord som bar kan oppfattes ironisk, eller et ord man bruker når man ikke vil stå for, eller argumentere for en negativ oppfatning. Noen oppfatter visstnok ordet "ok" som en respons som egentlig betyr at man ikke liker forrige beskjed eller melding, men ikke gidder å argumentere i mot. Eksempelvis "jeg hører hva du sier, men . . ." Ok er jo oftest en bekreftelse. Det kan bli mye moro med slike dialoger. Det er ok når han forklarer hva han mener med begrepet interessant, og du gjør rede for din forståelse, som likner mest på min egen forståelse. Alt i alt ble jeg litt klokere av dette.

Det er ikke ordet "interessant" jeg peker på, men bruken av ordet, at det så kjedelig ofte etterfølges av et "interessant, men [...]", eller som Seinfeld sier et sted: "[...]. Having said that, [...]". Slik har ordet mistet sin mening, og uttrykker vel istedenfor at det man leser er interessant, at man leser det overbærende. Noe som er irriterende. Egentlig er vel alt irriterende på Internett.

Det er ikke sikkert at alle oppfatter og bruker ordet slik som du har sett deg lei på. Det var bare det.