Det tok meg lengre tid enn jeg ønsket å fullføre "Stalins kyr", hvilket er det første, men ikke siste, jeg har lest av Oksanen. Dette er på mange måter en veldig vond bok. Jeg synes det er fælt å lese om spiseforstyrrelsen, og fælt å lese om mor og mormors levevilkår i Estland. Jeg føler jeg har lært mye om jeg ikke visste om Estland, om Sovjet, og om Finland. Det er berikende, og jeg setter pris på at kvinneskjebner blir presentert sårt og ekte, som her. Boka er også interessant fordi den beretter om skam, identitet og kroppsideal – viktige temaer som jeg liker at den tar opp. Historien sitter i meg i ettertid. Jeg kobler historien Oksanen beskriver med egne opplevelser i byen Talinn, Helsinki og slikt noe. Og dermed blir det forunderlig å tenke på hvor mye som har endret seg på kort tid – slik også Anna etterhvert bemerker i boka. Men mye er fælt og vondt og kjipt i denne boka. Samtidig er det godt skrevet, livet går videre, historien fortsetter. Man blir nysgjerrig på fortsettelsen, og på hvordan det kommer til å gå med Anna. Dermed ble slutten litt brå for meg. Jeg ble med ett usikker på om jeg faktisk manglet en side i bokeksemplaret mitt, for den kom overraskende. Men i ettertid virker den passende. Jeg liker skrivestilen veldig godt, selv om jeg tidvis slet med å komme meg videre. Men når man virkelig "kommer inn i boka" sklir ord og handling bra, så slutten kommer for tidlig.
Viser 1 svar.
Sist sett
