Burde jo skrive en omtale på engelsk, siden jeg har lest denne på originalspråket.
Men jeg skal i stedet sitere litt fra boka, der Jacob beskriver litt om hvordan det er å leve med Asperger (side 321):
"Having Asperger's is like having the volume of life at full blast all the time. It's like a permanent hangover (although I admit I have only been drunk once, when I tried Grey Goose straight to see the effect it would have on me and I was dismayed to learn that, rather than giggling, like everyone on television who's drunk, I only felt more displaced and disoriented, and the world only got more fuzzy and indistinct). All those little autistic kids you see smacking their heads against walls? They're not doing it because they're mental. They're doing it because the rest of the world is so loud it actually hurts, and they're trying to make it all go away."
Jeg er stadig like imponert over Jodi Picoult og hennes evne til å skrive virkelighetsnært og ekte om vanskelige temaer.
Jacob har fått diagnosen Asperger. Det påvirker også livet til de som er rundt ham. Først og fremst hans mor og bror.
House rules handler om å ha trygge regler og forutsigbare stabile rammer i livet og i huset, nettopp for at Jacob skal greie å fungere så godt som mulig i det daglige.
Men Jacob har, som mange med Asperger, sine egne meget spesielle interesseområder, som han går inn for med noen av oss nok ville kalle fanatisk innsats; i dette tilfelle er det krimscener og en viss kriminalserie på tv som er det store interessefeltet. Jacob er en mester i å løse kriminalmysteriene...
Så havner han opp i en ekte krimscene i virkeligheten. Og da begynner problemene å rulle for alvor. Jacob blir siktet for mord.
Jodi Picoult veksler ofte mellom å gå inn under huden og langt inni hodet på alle hovedpersonene som er med i boka, og det gjør hun også her. Vi får på den måten oppleve det som skjer fra flere perspektiver.
Til slutt vil jeg ta med dette sitatet fra Jacobs mor Emma (side 544):
Once Jacob told me that he could hear plants dying. They scream, he said. I thought for certain this was ridiculous until I talked to Dr Murano about it. Kids with Asperger's, she said, have senses we can't even imagine. We filter out sounds and sights that are constantly barraging their brains, which is why sometimes it seems like they're off in their own little world. They're not, she said. They're in our world, but they're more engaged in it than we'll ever be.
Glitrende skrevet!
Sist sett
