Bokelskere.no

Det er lite snakk om arbeiderkultur/ litteratur i våre dager. Noen argumenterer vel til og med for at det ikke finnes lenger. Denne artikkelen fra 1975 sier noe om temaet, mens Store Norske leksikon har denne artikkelen.
Begrepet kan sansynligvis defineres både som arbeidere som skriver, forfattere som skriver for arbeiderklassen, litteratur som er revolusjonær eller peker mot sosialismen, eller er antikapitalistisk.
Jeg vil gjerne ha hjelp både til å grave fram gode forfattere og gode bøker fra fortida som kan gå innunder begrepet, og mer enn gjerne tips om nyere forfattere.

Sjøl er jeg iferd med å avslutte lesinga av fjerde og siste bind om Pelle Erobreren, av Danmarks store forfatter Martin Andersen Nexø. Nexø var både fattig gjetergutt, arbeider og en produktiv forfatter. Det jeg har lest til nå synes jeg er bra. Det viser framveksten av den organiserte arbeiderklassen i Danmark, med mye fokus på de aller fattigste. Og Nexø gjør historia til levende historie, og det er interessant å prøve å trekke paralleller til våre dager i eget hode.

Har du bøker eller forfattere som har gjort inntrykk? Favoritt bok eller favorittforfatter? En god definisjon?

Fra ungdomstida husker jeg Frydenholm av danske Hans Scherfig som et høydepunkt jeg vil lese oppigjen.
For få måneder siden fant jeg Upton Sinclair i USA, delvis etter å ha blitt utfordra av Annelingua. Jeg ga Kong Kull en femmer. Skal komme tilbake med mer om han.

Du kan jo prøve å se litt på Sverre Asmervik. Han har bøker som jeg liker veldig godt. Han er tankevekkende og tar opp temaer som de svakeste i det norske samfunnet står ovenfor.

Les Alf Prøysen, du. De fleste av "stubbene" hans handler om hverdagslivet for arbeiderklassen - slik han selv levde og observerte det. Makeløst skrevet.

Takk for sist Rolf, og for flere svar på mine spørsmål.

Rudolf Nilsen setter jeg høyt, men har ikke lest alt han har skrevet. Han døde ung, som du skriver, så vidt jeg har fått med meg blei han skutt ned i et fly under Andre verdenskrig som krigskorrespondent. Den flotte LP'en med hans dikt/ sanger som kom på syttitallet gjorde han godt kjent igjen.
Oskar Braatens Ulvehiet synes jeg ligner mye på Arken i Pelle Erobreren. Men Braaten beveger seg aldri innenfor fabrikkporten.

Et spørsmål til deg som har lest og kan mer enn de fleste: kjenner du noe til de røde danske forfatterne i generasjonen etter Nexø? Scherfig, Kirk, Madsen? Og eventuelt til generasjonen etter dem igjen, med folk som John Max Pedersen?

Hilsen Odin

Takk for raskt svar og at du deler din store kunnskap. Jeg blanda Nordahl og Rudolf i farten, noe også KjellG raskt pekte på. De ligger på samme hylle i hode mitt. Fint at du sender videre oppfordringen om de røde dansker.

Unnskyld at eg bryt inn, men Rudolf Nilsen døydde av tuberkulose i 1929. Nordahl Grieg vart skoten ned i 1943.

Takk. Her går det unna. Jeg driver å skifter dekk på båten. Han akkurat skifta dekk på bilen til kona.

Braaten var ikkje sjef ved Det norske Theater (Bergen), men ved Det norske teatret (Oslo), der det vel berre må vera ei føremon å vera landsmålsmann (sjølv om han altså ikkje var det på desse tider (1934-36)).

En aldri så liten korrigering. Jeg har ganske så nylig lest mange av Oskar Braatens verker, og det er bare noen ganske få av de første verkene hans som er på landsmål, fra 1916 gikk han over til riksmål.

Du tek opp eit viktig spørsmål her - som det er vanskeleg å finne svar på som alle kan einast om. Er "arbeidarlitteratur" litteratur skriven av arbeidarar, om arbeidarar eller for arbeidarar - og kva slags kombinasjonar her kan vi "godkjenne"? Lyt diktinga ha sosialistisk tendens og peike ut over det borgarlege samfunnet (da fell i så fall Venstremannen Oskar Braaten utanfor)? Sjølv vik eg unna litt for faste definisjonar, men Hans Scerfigs Frydenholm, som du nemner, ville eg ikkje inkludere - enda dette, etter mitt syn, da, saman med VesaasFuglane og Borgens Lillelord*, er ein av dei aller beste romanane som er skrivne i Norden etter andre verdskrigen og meir enn nokon annan avslører kva potensial som borgaskapet har til å gripe til fascismen for å trygge interessene sine.

Eg drøfter (eller her bør eg vel helst bruke preteriyum: drøfte) spørsmålet litt i ein artikkel i Petter Larsen Arbeideren og diktningen. Elles er jo Arvid G. Hansens Arbeideren i norsk diktning ein klassikar når det gjeld dikting som handlar om arbeidarar.

Same kva definisjon ein legg til grunn, liker eg best, når det gjeld romanar, Kristofer Uppdals bøker. Romanserien hans, "Dansen gjennom skuggeheimen" tok eg som fordjuping til mellomfag i nordisk, og som ein emnekrets til hovudfag tok eg "Nordisk arbeidardikting", Men dette er lenge sidan, og pensumlista finn eg neppe att.

Eg ser du har fått mange svar med gode framlegg, særleg om svensk litteratur, som eg steller meg bak, men altså også om bøker som eg sjølv ikkje ville kalle "arbeidarlitteratur". Men diskusjonen er interessant!

Takk. Det var fine tips. På side 15 i denne boka omtales Emile Zola, som Annelingua nevnte. (Og på sida før ser jeg en av "våre" Sinclair'er, nemlig vår mann Upton Sinclair er omtalt.) Dette må nok utforskes.
Jeg lar en eventuell uenighet om hvor Frydenholm bør plasseres ligge i første omgang, men jeg støtter uansett rangeringen av boka som en av nordens beste etterkrigsbøker.

Takk skal du ha! Ja, nå er òg Arvid G. Hansen digitalisert. I mi tid som student fekk eg ikkje tak i boka på antikvariat i nærmiljøet, så eg hugsar at eg stod langs ein hylleveg på biblioteket i Trondheim og las ho; eg "fotograferte" kvar side med minnet, hugsar eg - og så var ein del av eksamensoppgåva i nordisk arbeidardikting å vurdere nettopp Arbeideren i norsk diktning ut frå ei problemstilling eg ikkje lenger hugsar. Da var det berre å "framkalle" dei sidene eg hadde "fotografert", så eg "las" boka for mitt indre blikk ved eksamensbordet og siterte flittig. Det gjekk svært så bra, det. I dag er det lite arbeid blant unge menneske med å trene seg i slike hugseteknikkar.

Og Zola? Ja, visst er her bitande kritikk, men det Hansen ikkje ser, er at Zolas framstilling av det borgarlege samfunnet botnar i ein naturalistisk tendens og derfor er utan håp.

Det er mulig at du kan finne noen bøker av interesse her: - working class literature - reading guide.

Det var rett og slett ei flott side!
Noe kjent, men veldig mye ukjent. Fint at de også spesifiserer bøkene til noen av de mer kjente forfatterne som Steinbeck, Jack London og Hemingway, som jo har et bredt spekter av bøker. Avgrunnens folk av Jack London kan godt nevnes, sammen med Jernhælen. Der Jernhælen er politisk veldig skarp, er kanskje Avgunnens folk mer poetisk eller litterær?

Menneskets lodd av André Malraux? Men den ser jeg du har i samlingen din. Ellers må jeg benytte anledningen å minne om at nesten alt av den godeste D.H. Lawrence jo har et arbeiderklassebakteppe.

Takk for tipset. Forfatteren er helt ukjent for meg. Boka har stått i hylla flere år som del av et røverkjøp fra Den gule serie, med blant annet Fante og Faulkner. Ser at den har Shanghai som ramme. Så fint. Da har vi noe mer fra Asia.
D. H. Lawrence kjenner jeg fra Sønner og elskere, og noen utvalgte sider av Lady Chatterley som vi bladde i tidlig i ungdommen, men han bør nok utforskes videre.

18 innlegg på et par dager. Mange takk. Det var en flott start. Her var det flere fine tips. Jeg håper på enda flere utdjupingar. Gjerne nyere stoff, forskjellige land, og kommentarer om de forskjellige forfattere eller bøker, slik mange av dere gjør. Jeg prøver å henge meg på forskjellige av innlegga etterhvert.

Og fra Sverige:

Moa Martinson är en av de mest berömda proletärförfattarna, som framträdde under 1920- och 30-talen. Hon är också den enda kvinnan bland dem.

Dette er et sitat fra svensk Wikipedias artikkel om Moa Martinson. Svensk Wikipedia har også en egen artikkel om arbetarlitteratur/proletärlitteratur, med lenker til en rekke andre forfattere, før og nå, i Sverige og i (den vestlige) verden for øvrig. Mens i den tilsvarende engelske Wp-artikkelen om proletarian literature står det bl. a. om japansk arbeiderlitteratur. Som det kanskje ikke er så mange av oss som har forhåndskunnskaper om?

Takk for fint innspill Jeg har lest Gata utan sol, av japanske Sunao Tokunaga, som ligger på nb.no, her. Den kom i norsk oversettelse i 1976, handler om en storstreik, og er den eneste Japanske boka av denne typen jeg kjenner.
Andre?

Det var jammen ikke dårlig - de fleste av oss har ikke hørt om Tokunaga en gang, ja knapt om noen andre japanske forfattere enn Murakami... nå ble jeg imponert!

Jeg kan ikke se at noen har nevnt Frode Gryttens bøker med handling fra Odda. Både Bikubesong, Flytande bjørn og Saganatt har skildringer av et klassedelt samfunn der utviklinga fører til fremmedgjøring fra egen klassetilhørighet.

Jeg tenkte umiddelbart på Germinal av Émile Zola - ikke at jeg har lest den, men det stod litt om den i pensum da jeg studerte fransk. Og følger du lenken, vil du se at boken har fått undertittelen "Den store gruvestreiken" på norsk - og at den er en frittstående roman i forfatterens 20! bind sterke serie om arbeidernes kår....

Og i parentes bemerket, siden du nevner Upton Sinclair, og jeg husker det slik at vi utfordret hverandre på Sinclair-ene, så kan jeg berette at jeg pr. nå leser Main Street av Sinclair Lewis. Den viste seg til min overraskelse å foregå i en småby i Minnesota på 1920-tallet, og her er det masse bitekst om svensker og nordmenn og tyskere og deres litt enkle språk og sinnelag... Bra bok så langt, den ligger an til en femmer om den holder nivået, med potensial for en sekser også, tror je...

Jeg håper du kommer med en nærmere vurdering av Main Street/ Sinclair Lewis etterhvert. Regner med du leser den på engelsk? Finner ikke at den er oversatt.

Jeg leser den på engelsk, ja. Skal se om det ikke kan bli en bokomtale når jeg er ferdig!

Jeg vil gjerne trekke frem dikteren Arne Paasche Aasen. Han var en aktiv arbeiderpartimann og er opphavet til flere av de kjente arbeidersangene. Aasen ga ut diktsamlinger både før og etter krigen, men han var først og fremst en arbeiderdikter.

På egen grunn

Det er en lykke som jeg nesten ikke tror:
Jeg tar de første spadetak i egen jord...
Jeg står på egen grunn, på egne føtter
og rydder jorda mi for stubbe-røtter.

Jeg retter ryggen mens jeg tørker svetten vekk.
Det er tre, fire mål jeg har - en frodig flekk.
Og jeg har utsyn mot all verdens himmel
og lys om natten fra dens stjerne-vrimmel.

Jeg velter steiner bort, og fjerner rask og rusk
så det blir lyst og rommelig for blomst og busk.
Og når jeg rører dem med mine hender,
da kan jeg kjenne at vi alt er venner.

Jeg går og føler det som var jeg født på ny -
som om jeg første gang så himmel, sol og sky.
Det lukter skog og muld av mine never.
Jeg kjenner inderlig: Jeg lever, lever.

Kjartan Fløgstad
Dalen Portland - roman om utviklingen av det norske industrisamfunn gjennom to generasjoner.
Fangliner - noveller hvor sjøfolk og industriarbeidere setter dagsorden.

Per Sivle
Streik: - romanen bygger på storstreiken blant sagbruksarbeiderne i Drammen i !881 som ble slått ned på med militærmakt.

Karen Sundt
Arbeiderliv: - i 1900 ga Norges første kvinnelige redaktør ut denne romanen (nyutgave i 1975).

Toril Brekke
har gitt ut romaner om utviklingen av malmsamfunnet Løkken i Meldal. Om jeg ikke husker feil, så heter to av bøkene Bergskatt og Granitt.

Fløgstad er kanskje den norske forfatteren jeg synes bare blir skarpere og skarpere. I Nordvestpassasjen oppfatter jeg at han leverer en sjølkritikk for at han ikke har vært enda modigere i sin kritikk av makthaverne. Jon Michelet skal ha ros for sin sjømannstriologi, selv om jeg bare kan uttale meg på bakgrunn av det første bindet. (Bind to kjører i en posttrailer akkurat NÅ!)
Fint at du nevner Toril Brekke. Det er lenge siden jeg leste noe av henne. Streikeboka Jenny har fått sparken satt henne jo på kartet som arbeiderforfatter, men jeg hadde oppfatta at hun hadde "skifta tema".
Karen Sundt - spennende.

Leste ferdig En sjøens helt - Skytteren i dag. Dermed er de to første binda i Jon Michelets trilogi om norske sjøfolks innsats i andre verdenskrig lest. Dette er flott arbeiderlitteratur, verden sett fra arbeidsfolks synsvinkel. Skrevet i dag, men altså med et rundt søtti år gammelt tema. Underveis i boklesinga lossa jeg blant annet på et skipsverft i Danmark, hvor en norsk rigg er inne til reparasjon. Jeg snakka med en greker som jobba der. Snart hadde han bare Norge igjen - av land i hele verden han ikke hadde jobba i. Gutta jobba 7 - 24, den ene formannen - dansk - hadde jobba nattskift i flere måneder, unggutter fra Norge jobba overtid på natta og tjente mer penger på ei uke enn på en normal måned. Og verftet hadde slutta å produsere båter. De blir nå bygd i Korea.
Når svigerdattera mi hører hvor mye en norsk trailersjåfør i internasjonal trafikk tjener i døgnet sier hun at det omtrent tilsvarer prisen hennes firma tar når de leier henne ut til Statoil i en time. Og en rumensk sjåfør tjener under en tredjedel av en norsk.
Unge norske sjåfører som ikke gidder kjøre mer, fordi jobben verken blir tilrettelagt eller innsatsen respektert, tar seg jobb i olja og jobber over hele kloden, til lønninger de tidligere bare kunne drømme om. Mens den lokale industriarbeidsplassen - den som fremdeles eksisterer, blir betjent av en tysker eller serber.

Og aldri har dieselen og whiskyen vært dyrere - eller bortforklaringene mindre markedsført.

Så mye spennende som skjer - men hvilke spor setter det i dagens litteratur?

Dag Skogheim. Jeg ser du har Cafe Iris i samlinga di, men Skogheim har skrevet mer fra arbeidermiljø, både skjønnlitteratur og fagstoff. (Sulis burde iallfall være pensum for en som "samler på" arbeiderkultur!)

Takk. Sulis står på ønskelista nå. Alltid hyggelig å ha noe å samle på.

Det er Dag Skogheim som er den nordnorske forfatteren, vel???

De fleste skjønnlitterære bøkene hans - og mye av sakprosaen - har stoff fra Nord-Norge, ja.

Hva med Karsten Alnes's Trollbyen? Den handler om arbeidsforhold i Oslo bla :O)

Et fint tips. Jeg ser at mange bokelskere har lest den, men ingen har anmeldt eller kommentert boka.

Det er en veldig allright bok. Alnæs skriver veldig godt, så det blir som å være tilstede. :O)

Jeg ser at Kjell k nevner John Steinbeck, enig i at flere av hans bøker passer inn. Jeg har nettopp lest Det ukuelige sinn og det er ei sterk bok om fattige epleplukkere som blir trukket inn i streik pga nedsatt lønn og dårlig behandling av eiere.

Er ikke Hundreårsromanen i tre bind av Bengt Calmeyer en slags arbeiderroman? Jeg har den, men har ikke lest den. Så er det vel en mannlig forfatter fra Nord-Norge et sted som har skrevet flere bøker, han var ikke nevnt i den artikkelen du har lenke til. Jeg liker de du nevner her, og Dag Solstad. Kan Richard Ford være relevant som en representant fra våre dager, amerikansk forfatter som har skrevet flere bøker om Frank Bascombe, for eksempel Sportsjournalisten.

Fra Wikipedia: Ford's works of fiction "dramatize the breakdown of such cultural institutions as marriage, family, and community", and his "marginalized protagonists often typify the rootlessness and nameless longing ... pervasive in a highly mobile, present-oriented society in which individuals, having lost a sense of the past, relentlessly pursue their own elusive identities in the here and now."

Det er vanskelig å definere hva arbeiderklassen er nå, kanskje er det heller en ide å tenke over hvem det ikke er. Det er mange som har høy utdannelse, og produserer vurderinger og rapporter etter strenge maler og "kvalitetskriterier", for eksempel i helsevesenet. Det er vel også et slags samlebånd? Apropos sportsjournalistikk: Er det mest rituelle gjentakelser, eller er det kreativitet som gjelder der. Jeg synes de produserer seg selv om igjen og om igjen.Det vil si et samlebånd med intervjuer og analyser og sportsendinger. Det er vel ikke så kult å være arbeider nå, men det er vi vel så lenge vi ikke er kreative og skaper noe nytt. Da produserer vi etter en mal, som vi leverer til et samlebånd.

Hei Karen. Takk for flere tips, så interresante at det tok lang tid å kommentere. Du sendte meg ut på en fin (gjen)oppdagelsesreise.

Bengt Calmeyer er ukjent for meg, og jeg ser at kun to, tre Bokelskere har lest Hundreårsromanen. Lokkende.

Nord Jæren - tenker du på Tor Obrestad? Jeg har lest Sauda Streik og Stå På som begge er streikeromaner.

Så Richard Ford. Jeg har flere bøker, uten å ha fått helt taket på fyren. Rock Springs og Syndenes Mangfold, foruten Sportsjournalisten. Jeg mener jeg har lest to, uten å huske innholdet. Er i tvil om det sier mest om meg eller Ford, eller meg og Ford. Jeg veit heller ikke om jeg vil merke det jeg har lest som arbeiderlitteratur. Men begrepet, slik du vurderer til slutt, kan jo romme mye. I min begrepsverden peker denne litteraturen framover på et vis, mer enn bare å beskrive. Et underliggende håp om forandring kanskje.
Jeg hadde en gang en kamerat som presenterte seg som fjerde generasjon øst for elva. Kona føyde til: og den første som er stolt av det! Arbeider som vinner og ikke tapere.

En altfor ukjent norsk roman er Tvers gjennom lov av Thorkild Thorkildsen. Nærmest en krim, men med det jeg oppfatter som den underliggende stoltheten og glimtet i øye. Fra bygningsarbeidermiljøet.

Jeg har heller ikke lest Bengt Calmeyer, men kjøpte disse tre bindene på grunn av en positiv anmeldelse i en avis for mange år siden.

Jeg mente Nord-Norge, og Dag Skogheim.

Din leseroplevelse ift Richard Ford likner litt på min egen. Jeg brukte lang tid, kjedet meg delvis underveis, men holdt ut og leste to eller tre bøker til nesten med det samme. Det blir umulig å beskrive historien,eller intrigen. Jeg har vel litt ubevisst tenkt på apati som en slags reaksjon på å føle seg maktesløs, som jeg igjen har koblet til arbeiderlitteratur. For det er vel minst to sider ved arbeiderlitteratur, og kameraten din står nok i den stolte tradisjonen som jeg personlig forbinder med Yngve Hågensen, Torbjørn Berntsen og mange andre hedersfolk og som innebærer engasjement, bevisstgjøring, streik og rettferdighet. Så er det den faktiske og opplevde følelsen av mindreverd, som for eksempel Alf Prøysen beskriver. Og hva er det vi har nå? Hvem er arbeidere nå?

Imidlertid leste jeg "Yarden" i ettermiddag, og der har du arbeiderlitteratur fra nyere tid. Den står nå øverst på listen over anbefalt arbeiderlitteratur, fra min side. Vil imidlertid lese flere bøker som blir anbefalt her.

Skal prøve meg på Thorkilden også.

Kort og fort om noe av det jeg mistet i innlegget som forsvant. Apati og maktesløshet er en viktig del av arbeiderklassens reelle kultur, tenker jeg. I litteraturen tenker jeg videre at noe av formålet også er å vise at du skal få en dag i morra.
Hva så med dagens norske arbeiderklasse - som i så liten grad gjenspeiles i litteraturen? Det er nok mange grunner til det. En kraftig høyrevind har blåst og blåser friskt. En annen grunn kan være at stadig større deler av den arbeiderklassen vår velstand hviler på befinner seg i Kina og andre deler av tredje verden. Ut av syne ut av sinn. Den delen som befinner seg innenfor landets grenser blir stadig mindre etnisk norsk - og stadig mer uorganisert? Det siste lurer jeg på, men når jeg serverer min kone kaffe i heimen skjer det alltid på svensk.
Sommeren 2013 lastet jeg på en fabrikk i Moss. Kun en i lossegjengen var norsk, alle var innleid fra et bemanningsbyrået, to mann blei sendt hjem mens jeg venta på lasset mitt fordi det var lite å gjøre = null betaling. Den ene blei forbanna, men fikk beskjed av formannen (fra Serbia) om at det ikke var lurt, for da fikk han aldri komme tilbake.
Marx skreiv om England midt på 1800 tallet at det var så rikt at det hadde utvikla et eget arbeideraristokrati. Lite fokus på dette i Norge i dag.

Et viktig poeng du har der, vi er mange som har jobber som hviler på andres innsats i å skaffe til veie mat, hus, veier og andre nødvendigheter. Vi som utreder, snakker og vurderer andre folks ulike vanskeligheter må kanskje bli det Marx kaller arbeideraristokrati (får alltid lyst til å skrive katter i steder for krati). Hans største mangel i analysen var at han ikke forutså middelklassens vekst og betydning, hørte jeg bli sagt en gang.

Enig med deg i at det er et spennende område for litteraturen, og i enda større grad et moralsk problem. Jeg antar at du har sett Tv-serien WIRE. Jeg tenker på den som litteratur for vår tid. Nok et tips om "litteratur", med andre ord. Denne praksisen med å møte opp om morgenen i håp om dagsjobber hadde de forresten på Schous plass i Oslo også, husker ikke lenger hva de kalte det. Dagsen? Det er mange norske ungdommer som burde fått den muligheten til en fysisk jobb, fordi det er så mye læring i hvordan samfunnet fungerer når du ser det fra lossegjengen sitt perspektiv. Som et alternativ til studier på Bali eller et friår i selskap med PC'en? Det ville også skjerpet bevisstheten om mange andre ting.

Så flott sagt!
Jeg skal jammen skaffe meg Yarden. Omtalen fikk meg til å tenke på Gøran Palm:
Et år på LM fra 1972.
.....
Grrrrrr. Jeg hadde skrevet et langt innlegg som forsvant. Får prøve å rekonstruere seinere.

Hva med Torill Thorstad Hauger bok Krestiane Kristiania. Handlingen utspiller seg blant arbeidere i årene fra 1880 og fram til slutten av første verdenskrig.

Debutromanen hennes, Karl Eugen Olsen fra Vika, er også lesverdig.

Kanskje Kristian Lundbergs selvbiografiske Yarden er et eksempel på nyere arbeiderlitteratur? Jeg har ikke selv lest den ennå, men har den på lese-lista mi.

Ellers kan vel en del av bøkene til Gunter Wallraff også klassifiseres som moderne arbeiderlitteratur. (Beklager, men jeg finner ikke tøddelen over u-en på tastaturet :))

Yarden er et strålende eksempel på nyere arbeiderlitteratur!

Inspirert av Odins spørsmål, så lånte jeg boka på biblioteket denne uka og leste den ut i går. Han beskriver godt klassereisen begge veier, og arbeidsforholdene for arbeiderne med daglønn stemmer nok ganske bra, vil jeg tro. Dessverre. Men nå har jeg funnet ut at Yarden er den første boka i en trilogi. De to andre heter Og alt skal være kjærlighet og En hjemby. Så det spørs om det må bli en ny tur på biblioteket snart.

Så bra. Lundberg var ukjent for meg.
Sverige har hatt noen aktive miljø for arbeiderlitteratur - i alle fall fram til nylig - med blant annet min tidligere langtransportkollega David Ericsson (Truck Stop fra 1999, Red Light). Jan Fogelback (med to prikker over a'en) har også skrevet bøker fra sjåførmiljøet, bl.a Korjournal (med to prikker over den første o'en) fra 1979.

Fint at du trekker fram Wallraff. Hans reportasjer og undercover journalistikk er prisverdig, avslørende og spennende.

Yarden er bra. Et annet eksempel på en forfatter (poet) fra samtidssverige er Jenny Wrangborg, som har skrevet Kallskänkan (2010) og Vad ska vi göra med varandra (2014). Anbefaler å høre henne lese: https://www.youtube.com/watch?v=2yG7UlOhj4A.

Tusen takk. Will do!

Johan Falkberget er en selvskreven kandidat.

Oskar Braaten, selvfølgelig.

Og hva med den svenske forfatteren Ivar Lo-Johansson?

Link til artikkel i Store norske leksikon her.

John Steinbeck?

Kunne tenkt meg å lese Kristofer Uppdal om rallarlivet.