Bokelskere.no

En febril historie om kolonialiseringen av Amerika

I 1682 går europeeren Jacob Vaark i land i Amerika - et på alle måter kaotisk kontinent. Han skaffer seg et landområdet i det som i dag kalles Virginia. «En nåde» handler om kvinnene knyttet til Vaarks gård: Om hans engelske hustru Rebekka, som 16 år gammel sendes over havet til en mann hun ikke aner hvem er. Om indianske Lina, som blir satt i tjeneste hos Vaark etter at stammen hennes er utslettet av sykdom. Om slavejenta Florens, som kommer til gården fordi en mann skylder Vaark penger. Og om Sorg, en ung jente uten navn, uten fortid, og nesten uten språk. De fire kvinnene representerer ulike former for slaveri, de kan leses som allegoriske bilder på den enorme undertrykkingen av den andre, av det fremmede, som danner fundamentet for den hvite manns herredømme over det nye landet. Hvite menn tilranet seg kvinner og slaver som om de var ting og ikke mennesker. De tok jorda fra indianerne og troen fra alle som ikke delte deres pietistiske kristendom. Morrison forteller USAs forhistorie fra undersiden, fra de undertryktes perspektiv. Hun lar kvinner, slaver og foreldreløse barn fortelle - det er en sann lidelseshistorie. Den nå 78 år gamle nobelprisvinneren Toni Morrison har utviklet en helt særegen litterær stil. Hennes historier beveger seg aldri fra A til Å, hennes romanfortellinger er frodige som regnskogen og så fulle av liv, myter og kryssende fortellinger at ingen noen gang vil klare å gjøre seg opp et fullstendig bilde av hvordan romanuniverset faktisk ser ut. Å lese Morrison er som å forsøke å tegne et kart over et landskap som ligger i konstant tåke. I «En nåde» gir hun hver og en av karakterene sitt eget kapittel til å fortelle sin egen historie, hvert kapittel spenner derfor over lange tidsepoker og store geografiske avstander. Hos flere av karakterene synes myter og sagn å være like virkelige elementer som faktisk opplevde hendelser. I «En nåde» finnes det ingen allvitende fortellerstemme som kan hjelpe leseren å sortere mellom virkelighet og fantasi, slik minner denne boka en del om William Faulkners «Larmen og vreden» (1929). Fortid og nåtid blandes sammen og kan ikke tenkes uavhengig av hverandre. «En nåde» skriver historien om Amerika på nytt, det er en roman med berusende vakre og intense partier, men som helhet er den vanskelig å trenge gjennom, den blir for tett og kaotisk. Jeg savner litt av den melodiske flyten som bar Morrisons best romaner; «Elskede» (1987) og «Jazz» (1992).

Ei lita flis av ei bok, knappe 150 sider. Unnagjort på en dag, vanligvis. Slik var det definitivt ikke med denne. Her måtte jeg bla tilbake, lese om igjen, tolke uklare tanker og bruke fantasien for å ta rede på hovedpersonenes historier. Jeg er egentlig en utålmodig leser, men her var jeg bare nødt til å legge bånd på meg - og det virket! Jo mer jeg lette, jo mer fant jeg. Fortellemåten og komposisjonen føltes etter hvert som en naturlig del av historien, like kaotisk som livet og tankene til Rebekka, Lina, Sorg og Florens.

Takk for fine omtaler, både Sigrun og Rose-Marie! Fra meg kommer en femmer denne gangen - men så er jeg da også uforbeholden Morrison-fan.

Dette er min første Morrison og det blir ikke den siste. Som kjenner, hvem mener du er hennes beste? Jeg har Elskede, Kjærlighet og Paradis i hylla. En Nåde synes jeg er en svært god kortroman. Mulig jeg misforstod og derfor syntes den var enkel å forholde seg til, men jeg tolket hvert kapittel som del av samme fortelling med vekslende synsvinkler. Slik kom alle hovedkarakterene i romanen til orde. Og for noen skjebner og for en grusom tid. Morrison får det fram med verdighet og språklig brillians. Milevis unna tekster som lar sentimentalitet og tragedie være rask og lett underholdning. Skulle ønske jeg fant bedre ord, men mulig noen forstår hva jeg mener:)

Skulle jeg anbefale en av dem du har i hylla, må det bli Elskede. Men alle tre er gode. Sangen om Salomon er nevnt lenger nede - den var også mitt første møte med Morrison, og deretter var jeg solgt.

Takk for råd. Da blir nok det min neste Morrison. Siden jeg skrev innlegget om "En nåde", har jeg lest "Sula". Skrev litt om Sula her

Fikk lyst til å fortelje om mitt møte med Morrison: Ein dag for nokre år sidan stod eg utanfor ein bokhandel og såg i ei kasse med nedsette bøker. Kom heim med Sangen om Salomon. Boka verka ikkje heilt ny, såg litt trist ut, så den vart sett i bokhylla og gløymt. Sikkert fleire år seinare tok eg den fram ein gong eg var lens for bøker - og vart Morrison-"fan". Har no lese mange av bøkene hennar, nokre fleire gonger! (Men at ein del kan vere krevande, Det er eg enig i!)

Jeg tror også at formen på En Nåde kunne virket krevende på meg om det var en lang historie og om jeg ikke hadde mulighet til å lese den nesten sammenhengende slik jeg hadde nå. Synes likevel at mange tråder la vel mye vekt på at den var utilgjengelig. Det tror jeg ikke den er for alle og dermed håper jeg ikke det får noen til å la være å gi den et forsøk:) Håper å få flere gode leseopplevelser slik du har hatt. Tidligere har jeg forsøkt meg på en amerikansk lydbokversjon av Sula, men der gjorde opplesningen at jeg avbrøt raskt.

Takk for flott omtale! Den var nok medvirkende til at jeg selv kom gjennom boka til slutt. Her er min omtale:

Hva det var som gjorde at jeg for en tid tilbake ga opp papirutgaven av denne beskjedne, lille boka (på knapt 150 sider), vet jeg ikke helt, men jeg tror det var noe med at den var så springende, så vanskelig å få tak på og nærmest utilgjengelig. Jeg prøvde flere ganger, men nei ... det stoppet hele tiden opp. Så fant jeg lydbokutgaven på biblioteket og tenkte at "4 CD´er - det må jeg da klare å komme gjennom!" Forfatteren har tross alt fått Nobels litteraturpris (for nesten 20 år siden), og noen av bøkene hennes har jeg med vekslende hell også lest tidligere i min ungdom.

Jeg opplevde den første CD´en som like utilgjengelig som papirutgaven, og klarte ikke med min beste vilje å finne en slags tråd i historien. Heldigvis kom det seg betydelig etter hvert, og da måtte jeg også konstatere at dette var en sørgelig og fin bok, som jeg er glad jeg fikk lest til slutt - selv om den aldri virkelig "tok av". Historien kunne med fordel ha vært formidlet på en mer forståelig måte, slik at både jeg og flere med meg hadde fått med oss forfatterens budskap. Uansett - jeg skal forsøke å formidle noe av historien, før jeg treffer min endelige dom.

Jacob Vaark ankommer Amerika i 1682, og anlegger en gård i Sør-Statene, nærmere bestemt i Maryland. Han gifter seg med den 16 årige Rebekka, som han aldri har truffet tidligere. Heldigvis for dem begge liker han det han ser. Deretter følger vi tre slavejenter, som hver har sine historier, der man aldri helt kan vite hva som er virkelighet og hva som er fri fantasi. Lina er indianerkvinne, Florens er av afrikansk avstamning og Sorg er av ukjent opprinnelse. Hver og en av dem - også Rebekka - forteller sine fragmenterte historier. En slaves verdi er på linje med dyrene - et objekt som herrefolket kan gjøre hva de vil med. Slavene tillegges ingen menneskelige egenskaper i det hele tatt. Men det er heldigvis forskjell på de ulike herrene, og Jacob er ikke så hensynsløs som de fleste menn av hans samtid. Og kanskje har også Rebekka mer til felles med slavekvinnene enn med "sine egne", når det kommer til stykket? Dette kommer for alvor til syne den dagen Jacob dør, og Rebekka er like hjelpeløs som sine "medsøstre" ...

Det sies at noe av det som kjennetegner Toni Morrisons bøker er måten hun forteller sine historier på. Mens de fleste opererer med en slags allvitende fortellerstemme, overlater Morrison til enkeltpersonene å fortelle sine historier, som til sammen utgjør et hele. Det at hun forteller historien "nedenfra" og ikke "ovenfra" gir dessuten større nærhet til hovedpersonene og handlingen ... sies det. Likevel opplevde jeg ikke det hva gjelder "En nåde". Jeg opplevde at fortellerstilen kom vel mye i veien for mitt engasjement til boka og det som foregikk. Historien tok aldri skikkelig tak i meg, og jeg fikk aldri til en god leseflyt. Dette påvirker min bedømmelse av boka, så her blir det terningkast fire.

Helt avslutningsvis ønsker jeg å opplyse at det er mange andre som har opplevd denne boka helt annerdeles enn meg. I Dagsavisen den 26.09.2009 ble boka betegnet som en perle, mens Mie Hidle i en artikkel datert 23.09.2009 på NrKs nettsider har betegnet boka som "En nåde". Det er godt mulig at denne boka bør leses flere ganger for at man fullt ut skal forstå hvilken genistrek den faktisk er. Noen bøker er faktisk slik at de vokser og vokser ved gjenlesning. Les boka og bedøm selv!

Denne boka ble heller ikke jeg "godvenner" med. Enig med deg i at det var noe med språket og måten historien ble fortalt på som sto i veien. Jeg har vanligvis ikke noe i mot at ei bok er litt krevende, men det butta litt for mye imot her til at den ble noen favoritt. Men jeg kom meg da igjennom den til slutt...

Jeg har heller ikke noe i mot bøker som krever sin leser, men denne var vanskelig tilgjengelig rett og slett. Jeg er også glad i spennende og kreative litterære grep, men har nesten ikke opplevd maken tidligere. Når det litterære grepet kommer i veien for historien ... da føler jeg meg hensatt til mine studiedager hvor man av og til fikk følelsen av at professorene mer skrev lærebøker for å imponere andre kollegaer enn å gjøre stoffet tilgjengelig for studentene ... ;-)