Bokelskere.no

Ei verkeleg utruleg historie om trønderen Niels Moss og bergenseren Christian Børs som reiste ut som mannskap på det norske seilskipet «Jomfrue Christina» i året 1769. Skipet vart kapra, og livet deira endra seg radikalt - dei måtte takle eit liv som slavar under svært miserable kår.

Eg er imponert over den formidable jobben forfattaren har hatt mede å leite fram dokumentasjon på historia, som iallfall for meg var heilt ukjent.
Innhaldet er ganske lettlese, med kronologisk handling og korte kapittel.
Synest historia om dei to sjømennene og det arbeidet som vart sett i gang for å berge dei var interessant. Synest også kapitla om detektivarbeidet som Lid Larssen utførte kanskje er minst like spennande som historia om dei to slavane.
Eg enda opp med å gi boka kar: 5

Jeg liker begynnelsen på denne boken, - Barbareskstatene i Nord-Afrika var et ikke helt ukjent begrep for meg, og med denne boken var detaljnivået endelig på plass. Når lesningen skrider fremover opplever jeg - dessverre - mye av det samme som jeg opplevde i Geir Pollens, Armfeldts Arme: en samling mennesker - i Pollens bok soldater, i Larssens bok tilfangetatte sjøfolk langsomt bli ført, ledet, fra punkt til punkt, fra sted til sted. Det er handlingen, ihvertfall i ca 100 sider i Pollens bok, og ca 60 sider og vel så det i Larssens bok, Altså flere titalls sider på forflyttingssekvenser. Der hovedpersonene er - skal vi si, passive objekter. Jeg er skrudd sammen slik at når det over for mange sider hersker stillstand og utsiktene også er overhengende for videre stillstand velger jeg heller å avbryte. I anmeldelsen i Pollen sitt verk brukte jeg ordet implodere, så sterkt et ord vil jeg ikke ta i bruk her, men det at jeg falt ut, - ikke med dunder og brak, - allikevel, så var de samme triggermekanismene dog tilstede i begge bøker årsak til at jeg ramlet av.

Jeg har ikke lest boken, så med det i minnet, ta innspillet mitt som et «pip» fra sidelinjen.
Det slå meg at dette kan være et bevisst litterært grep. Med det i tankene ser jeg med interesse på måten du beskriver din leseopplevelse. Du velger ord som stillstand, langsomt, passive objekter, implodere og triggermekanismer, og du synes det tar lang tid og er uten utsikter for bedring. Er det ikke akkurat denne følelsen av meningsløshet og stillstand disse sjøfolkene har følt på, og som Lid Larsen greier å få leseren med på i løpet av kun 60 sider, det er jo genialt.
Du holdt det ikke ut, og la boken vekk, du hadde et valg om å forlate opplevelsen, noe slavene ikke kunne…
Jeg undres på om det hadde vært mulig for deg å lese videre med et annet perspektiv/innstilling/følelse, for eksempel med beundring, forbløffelse eller en annen form for interesse?
Uansett så fikk dine betraktninger meg til å filosofere over litteraturens viderverdigheter og hvor forskjellig vi opplever den, så takk for at du deler opplevelsen her.

På filmspråket er det jo et begrep som heter slow-burning. Gjøres det på rette måten er det en sann svir å følge med selv om ikke så mye skjer. Men nøyaktig HVORDAN det gjøres er sannelig nesten umulig å forklare. Man vet bare at det er SKIKKELIG spennende å følge med. Eller ihvertfall ikke uspennende. Mens andre filmer blir langtekkelige. Føler at 1001 natt, satte leseren innledningsvis i en velvillig lesemodus-tilstand med riktig bruk av virkemidler, for å si det sånn, men kjernen i fortellingen manglet en evoluering, evolusjon - ok, progresjon er nok rette uttrykket, som er en films, eller en boks alfa og omega bestandel. Uten den visner det bare, lesere faller fra, eller kan falle fra.