Bokelskere.no

Jeg tror at dette blir mer mer forståelig, og logisk, hvis man omsetter kognitiv og affektiv empati til konkrete eksempler. Hvis du har opplevd å miste noen nære personer, så får du gjerne uttrykt sympati fra andre mennesker.; Når de for eksempel gir deg en klem eller et håndtrykk, og sier noen ord , eller ikke, så merker du, på en intuiriv måte, hvem som "virkelig" kjenner igjen det kaoset du er i da, og hvem som "bare" kan tenke seg til hvordan du har det der og da, Jeg mener ikke at det ene er mer ekte eller bedre enn det andre. Særlig når man er profesjonell "hjelper" som meg selv, er det noen ganger viktig å ikke tippe over i for mye affektiv empati.

Jeg mener du er inne på noe viktig her, Karen. Som profesjonell hjelper må du kunne formidle en ektefølt medfølelse/sympati med den du skal hjelpe eller støtte. Samtidig må du ikke la dine egne følelser overmanne deg (for mye affektiv empati om du vil - et kunstig uttrykk etter min mening). Det er her den tankemessige distansen kommer inn. Skal du kunne være til god hjelp, må du kunne bruke både hjertet og hjernen.

Finn Carling sa en gang noe sånn som at den profesjonelle er spesielt skikket til å vise medmenneskelighet, nettopp fordi den profesjonelle har kunnskap og trening i å bruke både sin kunnskap (tankene) og sine personlige egenskaper (hjertet).

Det er et veldig interessant område. Vi skal ikke være redde for følelser, i hvertfall, De som tar imot hjelp, er jo også forskjellige, noen vil ha rene og saklige utgreiinger, og andre vil (bare) ha omsorg og støtte. Jeg ville nok vegret meg for å få for mye sympati hvis ikke det fulgte med noe nyttig samtidig. Hvis man møter mennesker i krise, er det heller ikke ålreit at de får behov for å trøste hjelperen. Finn Carling har delvis rett, det er ikke alltid at den profesjonelle evner denne balansen bedre enn andre. De fleste gjør nok det.