Bokelskere.no

Jeg mener du er inne på noe viktig her, Karen. Som profesjonell hjelper må du kunne formidle en ektefølt medfølelse/sympati med den du skal hjelpe eller støtte. Samtidig må du ikke la dine egne følelser overmanne deg (for mye affektiv empati om du vil - et kunstig uttrykk etter min mening). Det er her den tankemessige distansen kommer inn. Skal du kunne være til god hjelp, må du kunne bruke både hjertet og hjernen.

Finn Carling sa en gang noe sånn som at den profesjonelle er spesielt skikket til å vise medmenneskelighet, nettopp fordi den profesjonelle har kunnskap og trening i å bruke både sin kunnskap (tankene) og sine personlige egenskaper (hjertet).

Det er et veldig interessant område. Vi skal ikke være redde for følelser, i hvertfall, De som tar imot hjelp, er jo også forskjellige, noen vil ha rene og saklige utgreiinger, og andre vil (bare) ha omsorg og støtte. Jeg ville nok vegret meg for å få for mye sympati hvis ikke det fulgte med noe nyttig samtidig. Hvis man møter mennesker i krise, er det heller ikke ålreit at de får behov for å trøste hjelperen. Finn Carling har delvis rett, det er ikke alltid at den profesjonelle evner denne balansen bedre enn andre. De fleste gjør nok det.