Har nå lest "Løgnenes Konge, Ved Elven, Brødrene fra Iron House og nå; Det siste barnet.
Jeg liker måten J.H skriver på. Den litt poetisk "drømmende" stilen står ofte i skarp kontrast til en grufulle virkelighet, noe som ofte forsterker inntrykkende. Og grufullt er det, i det meste av Harts skriverier. Man kan også fort enes om en del fellestrekk i alle hans fortellinger: Det handler ofte om familier og nærmiljøet, stolthet, grådighet og skam.
Likevel forteller bøkene hans svært forskjellige historier og alle er, etter min mening, gripende og veldig spennende.
Jeg er ikke helt sikker på hvilken jeg liker best. Muligens "Brødrene fra Iron House", som jeg leste først. "The first cut is the deepest?"
På mange vis er likevel Det siste barnet like god og vel så spennende. Den er bare litt mer stillferdig, krypende og nokså forunderlig. Jeg er en enkel sjel og ble virkelig revet med!
Ser at enkelte omtaler denne boka med tunge negative superlativer. Da henger de seg nok opp enkelte "detaljer" i boka som med en viss rett kan sies å være noe søkte og mindre troverdige.
Som at en 13 åring et helt år farter rundt i distriktet i mors bil på nettene, og rekker å registrere en hel haug med potensielle sex-forbrytere i sin jakt på sin forsvunne søster og gjerningsmann.
Og de typiske John Hart- klisjeaktige hovedpersonene kommer vi ikke utenom: Kvinnen i historien er det vakreste verden har sett og politiets hovedskikkelse(r) er enten drittsekker, men gode på bunnen, eller selvutslettende idealister.
Jeg har ingen problemer med å skyve dette litt til side og heller konsentrere meg om bokas mystikk, uløste gåter og de stadig nye og uforutsigbare vendingene i historien.
Spennende så det holder til siste side.
Jeg er klar for neste, så finn fram pennen er du snill, John.
Viser 1 svar.
Sist sett
