Jeg husker en gang i mine tidlige tenår, da en lærer tipset meg om Alkymisten. Jeg gjorde vel et forsøk, men den gangen var dette en bok helt uten substans. Den var kjedelig og grå, så jeg beklaget til læreren og sa at den nok ikke passet helt for meg. Etter det har årene gått og gått, og gått, og jeg har tenkt på boken og Paulo Coelho, og på læreren som var så fascinert av historien. Jeg vurderte å lese den, men andre bøker var alltid mer spennende. Men så.., midt oppi mange rare forandringer i min opplevelse av livet, så finner jeg den igjen som lydbok på youtube - og faller for den fra første side.
Dette er en bok som treffer deg på alle mulige måter... hvis du er så heldig å være på et sted i livet ditt der du er kompatibel med forfatteren og hans opplevelse av livet da han skrev den. Det er en bok med sjel, og med visdom. Og for meg vil den bli med på en lang reise ut i verden, slik at jeg kan lese den igjen hvis jeg glemmer hvorfor jeg må reise, eller hvis verden blir for stor og skummel. Så mye kraft holder denne boken for meg. Du synes nok det er en litt rar ting å skrive i en bokomtale, men jeg skriver det jeg tenker på, og det jeg tenker er at denne boken er et mesterverk. Hvis du har prøvd å lese den, men ikke liker den, så er mitt råd og la den stå i bokhylla i noen år. Plutselig en dag vil du lese den igjen, og da kan det tenkes at perspektivet ditt - og derfor også din oppfattelse av boken, er forandret.
Sist sett
