Hazel er 16 år og har lungekreft. Hun har hatt det i flere år og har begynt å bli vant til at morens jobb er å ta seg av henne, at faren gråter mye og de klisjefylte møtene i støttegruppa. Hazel har funnet sine rutiner og innfunnet seg med at hun er i ferd med å dø, inntil Augustus dukker opp i støttegruppa. Augustus har også hatt kreft, men er blitt kurert og besøker støttegruppa for å stille opp for Isaac, sin kreftsyke kamerat. Allerede fra første stund er det gnister mellom Hazel og Augustus. Hazel kan ikke helt forstå hvorfor kjekke og friske Augustus liker henne, men hun bryr seg ikke, hun vil heller bli kjent med den fantastiske gutten som vier henne all sin oppmerksomhet. Hazel vil ikke bli for knyttet til Augustus, hun er redd for å såre ham, ved å dø. Likevel klarer hun ikke å holde seg borte fra ham. Augustus og Hazel er forskjellige og likevel så like. De utfyller hverandre på nesten alle måter og de har et helt magisk, om enn spesielt, kjærlighetsforhold. Spørsmålet er bare hvor lenge vil det vare?
Normalt ville jeg ha rast igjennom denne boka, siden den var bra og jeg var så spent på hvordan det hele ville ende, men jeg endte opp med å lese den så langsomt jeg klarte. Jeg endte opp med å bli så glad i karakterene at jeg ville la dem «leve» så lenge det var mulig. Bøker som denne er sjeldne, de påvirker deg selv etter at du har lagt boka fra deg, noe mange mener er definisjonen på en god bok. I så fall er dette en glimrende bok, for jeg tror aldri jeg helt kommer til å glemme Faen ta skjebnen. Jeg tar hatten av for John Green som klarer å skrive en så virkelighetsnært og vidunderlig om ei kreftsyk tenåringsjente. Dette er ikke bare en bok om det å ha kreft, denne boka er så mye mer. «Faen ta skjebnen» er en bok om livet, døden og kjærligheten. Denne boka river i hjerterøttene dine samtidig som den kan få deg til å le høyt.
Caroline L. Gabrielsen
Sist sett
