Bokelskere.no

Det er bare så vidt jeg føler meg som kvinne, og langt mindre som feminist, etter å ha lest denne boka. Jeg baker, er opptatt av interiør, limer bilder inn i scrapbooks og barberer bort kroppshår. Jeg er i følge Breen så usolidarisk mot mine medsøstre som jeg kan få blitt. Med denne boka har forfatteren beklageligvis kun oppnådd én ting, nemlig å bekrefte de fordommene folk har mot feminister.

Eg oppfatta boka heilt annleis, og tykte styrken låg i at Breen slett ikkje hadde bestemt seg på førehand om kva som må til for å vere feminist, men viste fleire sider av saka og samstundes viste fram mange av problema i dagens samfunn sett frå eit kvinneperspektiv. Eg lånte boka fordi eg blei provosert av tittelen, men sat ikkje att med provokasjonen då boka var lesen.

Det synes jeg var en veldig smal lesing av boka. Jeg baker og strikker (faktisk strikka jeg meg gjennom det meste av lesinga) og lager mat fra bunnen av, men Breen fikk meg til å tenke over hvorfor dette er viktig for meg. Har det med samfunnet jeg er en del av å gjøre eller er det selvstendige valg? I disse valgfrihetstider er det viktig å sette fokus på at ingen av oss lever, eller velger i et vakum, synes jeg. Vi blir påvirka av omgivelsene enten vi vil eller ikke. Alle sammen. Og jeg oppfatter ikke at Breen kaller noen av oss usolidariske. Tvert i mot. Vi trenger slett ikke være enige med hverandre bare fordi vi har samme kjønn, men vi skal være klar over hva vi gjør og hvorfor.

Men Breen er jo uenlig med alle som ikke passer inn i hennes utrolig snevre feministiske verden? Kvinnene som vokste opp sammen med henne er håpløse. De som ble født ti år etter henne er enda mer håpløse. Og dagens ungdom er bare en uengasjert masse som ikke klarer å utrette noen ting.
Les denne: http://www.minervanett.no/vi-er-alle-feminister/

På ingen måte enig. Jeg tror dette er et typisk eksempel på at teksten blir til i møte med leseren, vi har rett og slett ikke lest samme bok. :-)