Djevelanger er mer ekkel, mer creepy enn de to andre bøkene. Denne tenderer en psykologisk thriller like så mye som en ren krim. Det er mye syk galskap her, og underlige sammantreff og dragninger på et ubevisst plan. Til tider er det nesten for mye, nesten så det bikker over, nesten så jeg får problemer med å tro på historien. Men spennende er det likevel. Granhus skriver godt. Jeg synes likevel ikke denne var like bra som Stormen og Malstrømmen. Bare nesten like bra..
Det blir spennende å se hvilken vei Granhus utvikler seg videre som forfatter. Vil han helle mer mot den psykologiske thrilleren ?
Mer fra min bloggomtale HER
Sist sett
