Bokelskere.no

Da jeg i fjor vår gikk inn på Bergen Offentlige bibliotek for å finne meg litt lett lesestoff, og kom ut igjen med Verdens Øye, ante jeg ikke at jeg nå var i startgropen på en ny runde med intens lesing og total fraverenhet fra livet generelt. Ikke siden jeg for mange år siden åpnet den første Harry Potter boken og ble kjent med den verden som gjemte seg bak de svarte bokstavene, har jeg opplevd et lignende "behov" for å lese. I den tiden jeg arbeidet meg gjennom serien var stortsett det meste noen så av meg en rynket panne over en kanten på en murstein av en bok. Bortsett fra noen snøft av latter og frustrert utrop når ting ikke utviklet seg slik jeg ville, var det ikke mye lyd i meg. Kanskje var det bra at mamma gjemte boken til eksamen var over...?