Bokelskere.no

Spørs hva du koser deg med :-) Hvis det kan være krim med gåter som engasjerer, personer du tror på og kan trives med, uten unødig utbrodering av vold/sadisme - så har iallefall jeg kost meg med følgende de siste årene:

Johan Theorin: Nattefokk : Øland. Ung familie med småbarn flytter inn i gammel fyrvokterbolig. Et sted der fyret bare lyser natten før noen skal dø. Et sted der de døde samler seg for å feire jul. Eller så sier sagnet. Et sted der det blåser opp til storm og snøfokket driver tett...

Linwood Barclay: Uten et ord En helt alminnelig fjorten år gammel pike våkner en morgen til et merkelig stille hus. Mor, far og bror er borte. Helt borte. Huset er plettfritt, sengene urørt, ingen tegn til at noe har hendt. Familien bare er og blir borte. Ingen har sett dem dra, ingen ser dem igjen. Alt er normalt, bortsett fra at en familie har forsvunnet i løse luften. Men 25 år senere begynner merkelige ting å skje..

Yrsa Sigurdardottir: Jeg vet hvem du er Island. Senhøstes reiser to kvinner og en mann til et isolert, fraflyttet fiskevær hvor de skal pusse opp et gammelt hus for å bruke det som pensjonat for sommergjester. Slikt kan det ikke komme annet enn gode grøss ut av.

Andre Klavan: Dyrets time New York. En ung kvinne kommer som vanlig på jobb, bare for å oppleve at kollegene hennes ikke hilser. De kjenner henne ikke igjen. INGEN kjenner henne igjen. Ikke en gang hennes foreldre, som insisterer på at datteren deres er død....

Alle disse har skikkelige krimgåter med en logisk løsning, uansett hvor umulig det kan se ut. To (jeg sier ikke hvilke ;-) har også virkelige overnaturlige hendelser, men det er faktisk ikke noe overnaturlig ved gåtenes løsning. Alle fire holdt meg i ånde, som det heter. (De holdt meg vel faktisk med ånder, også...) Så spørs det bare om du har samme smak.

Må innrømme at jeg synes Sigurdardottir er alt annet enn koselig, men! Turte for første gang på noen år ikke å være alene hjemme, hehehe. Det var riktignok Den som graver en grav og ikke Jeg vet hvem du er, men jeg har hørt at de alle har denne litt spøkelsesaktige feelen?

Jeg fikk mareritt av Jeg vet hvem du er. Første og til nå eneste gang jeg har fått mareritt av en bok.

Er ikke overraska! Jeg har oppriktig talt aldri blitt så engstelig, og så til de grader "sett spøkelser" som underveis i Den som graver en grav. Barn som går igjen....huttetu.

Har alltid syns spøkelseshistorier er "koselige" --- selv om de vitterlig skremmer vettet av meg! Mulig jeg har engelske gener? Der borte er spøkelseshistorier en del av julekosen. I mange år til og med fast julenatts-innslag på BBC :-)

Har bare lest "Jeg vet hvem du er" og "Dødsskipet" av Sigurdardottir, men begge er temmelig spøkefulle ja. I en av bøkene er spøkelsene dessuten nokså håndfaste skapninger - slik de faktisk er i den Islandske folketroen.

Er veldig glad i det selv! Tenkte bare at hvis trådstarter ville ha ordentlig snill krim, burde vedkommende i alle fall advares om høy spøkelsesfaktor i disse. ;-)

Et godt poeng :-) Et "snillere" - og svært koeslig - tips er Bernhard Borge/Andre Bjerkes klassiske krimromaner.