Han er her igjen, av tysk-ungarske Timur Vermes. Satire og samfunnskritikk hvor det sentrale spørsmålet er: Hva ville skjedd dersom Adolf Hitler våknet opp i dagens samfunn?
Det blir en fornøyelig og fascinerende reise for leseren. Tross hovedpersonens bagasje tok jeg meg selv i å sitte og heie på Hitler der han snublet seg opp og fram. Han er en hysterisk umusikalsk underdog-type som man bare vil se hvordan det går med videre. Hitlers betrakninger av moderne duppedingser og vårt mediesamfunn, tolket igjennom hans 1945-perspektiv, er kilde til artige øyeblikk. Presentasjonen av hovedpersonens vokabular er godt gjennomført – vi blir stadig minnet om hva som var førerens verdensbilde og de personer og steder som var viktige for han den gang da. Referansene sys sammen med Hitlers stadig økende forståelse av dagens Tyskland og de tekniske nyvinninger som nå står til hans rådighet. Han stilles overfor moderne valg ala hvilken ringetone og e-postadresse han skal ha, og fikser det på en riktig så underholdende måte. Alt i alt er det en del å le av her, kanskje aller mest i starten da samfunnsforståelsen er på sitt laveste.
Den alvorlige siden av denne romanen er selvfølgelig «hva hvis»-perspektivet – en problematisering av vår egen tids evne til å handskes med det hatske og totalitære. Hitlers taler og bisarre oppførsel tolkes av de han treffer i et ironiens lys og blir dermed ufarliggjort, noe som muliggjør at førerens ferd fortsetter opp og fram.
Vermes henter inspirasjon fra spenningslitteraturen – stadig etterspørres Hiters «egentlige navn» og hans identifikasjonspapirer, og jeg sitter og tenker at nå stopper det opp, nå avsløres han. Hitler svarer gjerne med et bisarrt raseriutbrudd eller en opp i dagen ærlighet og den påfølgende ironisk tolkning at dette gjør at henvendelsens potensielle alvorlighet avblåses, og han beveger seg videre.
Jeg ble minnet på misantropi-trilogien til Abo Rasul (Matias Faldbakken) da jeg leste Han er her igjen. Husker godt da jeg, sittende i en full togvogn, startet på Abo Rasuls The Cocka Hola Company og så godt det lot seg gjøre holdt tilbake latteren og sjokket over hva som faktisk gikk an å skrive. Vermes er ikke like drøy, men han spiller på en del av de samme strengene som Abo Rasul.
Mot slutten av Han er her igjen ble det hele mer alvorlig og ga mer til ettertanke, noe som passet bra. For det er utvilsomt en alvorlig undertone i det forfatteren vil videreformidle – en advarsel om ikke å le bort alt det ekstreme vi serveres, og isteden våge å ta det ekstreme på alvor og bedømme det deretter. Det blir interessant å se hva Vermes får til etter denne solide roman-debuten.
Sist sett
