Bokelskere.no

Du skal ikkje sjå bort frå at eg kan ha bomma i forsøket på å karikere stilen, så eg håper du legg andre kriterie til grunn enn berre denne omtalen for å eventuelt velge bort bøkene hans. Sjølv tykkjer eg stilen til Solstad i denne boka er heilt grei.

Å nei, du skal da slippe å ta på deg noe ansvar for at jeg holder en viss avstand til Solstad. Han er bare ikke "min tekopp", av årsaker jeg ikke har helt klart for meg.

Interessant Marit. Jeg holder også "en viss avstand" til Solstad, selv om det sannsynligvis er av andre grunner (?) og selv om jeg omtrent har lest alle bøkene hans, fram til langt ut på totusentallet. Han har fått en underlig plass i norsk litteratur etter min mening. Han har utvilsomme litterære kvaliteter! Men, dersom man ser på alle de litterærer prisene han har mottatt, sprer de seg over hele forfatterskapet - unntatt den perioden han etter min mening skreiv sine beste bøker, nemlig fra 1974 til 1980.

Priser: To på sekstitallet, to på åttitallet, fem på nittitallet og to på totusentallet.

Det er naturlig å se politiske årsaker til dette. På syttitallet prøvde han å skrive bøker for arbeiderklassen, noe jeg mener han lyktes med.
25. Septemberplassen bør bli en norsk klassiker - når denne lammende høyrebølga vi nå er inne i har lagt seg. Krigstriologien hans likeså. Så får alle bøkene om de forvirrede mennene han skriver om før og etterpå - som ikke klarer å fikse livet sitt - bli en morsom historisk parentes.
- Parodien din Jostein er forøvrig flott utført.

Eg kjem nok til å lese fleire av Solstad, og merkar meg at du framhever 25. Septemberplassen. Sjølv har eg hatt "Gymnaslærer Pedersen ..." i tankane, og så 11. roman, om ikkje anna så for å få betre tak på den første halvdelen av historia eg har lest. Men det har ingen hast, det blir nok til at eg kjøper bøkene ein gang eg tilfeldigvis kjem over dei til ein rimeleg penge.

Så vil eg presisere at eg ikkje prøvde å parodiere i tydinga "gjere narr av", det ser ut for at Erik Bjarke Teigan i innlegget over har oppfatta meg slik, så det kan tenkast at eg har bomma litt. Meininga var heller å karikere stilen, slik eg oppfatta den, og nytte det som virkemiddel for å få fram stemninga i boka, samt understreke poenget eg avsluttar med, nemlig at eg opplever at stilen skaper ein ironisk distanse til hovudpersonen sine problem.

Jeg slurver ofte med spraaket. Karikere er et bedre ord en parodiere. Simen Tveitereid har laget noen nydelige artikler paa samme vis som deg. Tror noe kan googles fram, muligens paa nasjonalbiblioteket.