Mange av setningene og avsnittene her er reint gull. Jeg ble tidlig hekta, men merka at det tyngre mot slutten. Denne boka er blitt sammenligna med "Korrigeringer" av Jonathan Franzen, og jeg synes begge har noe av de samme problemene: Forfatterne er bedre til å lage typer og ironisere lett over dem (og tidsånden), enn de er til å skape drivende historier som gjør at jeg som leser investerer mine følelser i personene. ("Frihet" av Franzen er bedre i så måte, etter min mening.)
Sist sett
