Grusom bok jeg anbefaler alle å lese: Mammas svik av Anne-Britt Harsem. Jeg har lest mange bøker fra virkeligheten, 2 verdenskrig, Rowanda og andre overlevelsesbøker. Sjeldent har jeg blitt så revet med som av denne. Dette foregår her og nå, i Norge i dag. Og det verste er at nyhetene flommer til tider over av lignende saker og vi kan da bare forestille oss hva som ikke er oppdaget ennå og dessverre kanskje aldri blir oppdaget. Rått og grusomt beskrives livet i en dysfunksjonell familie med mor som øverste leder. Det verste er at ofrene hele tiden lengter etter mors annerkjennelse. Og denne moren må være noe av det mest manipulerende, kalde mennesket jeg noensinne har hørt om i Norge i nyere tid. At hun triller barnevernet rundt fingrene og får alle rundt henne til å tro at barna hennes er syke, for å forklare deres merkelige oppførsel, sier masse om barnevernet også. Hva skal vi med et barnevern som blir venner av foreldrene? Hvordan skal barn noen sinne kunne få frem sin side, når deres redningsmenn drikker kaffe med fienden? Når ble det greit å bare flytte til en annen kommune når det brant litt under beina? Hvorfor ble ikke barna fulgt opp? Boken skiller seg ut for meg med sitt klare upyntede språk, en spade er en spade, ferdig med det. Vi snakker om mange barnevernsansatte som svikter familien her. Moren snakker dem rundt og hennes sannhet blir godtatt, selv om barna bærer preg av det motsatte. Flink til å snakke for seg, pen og velkledd som hun vistnok er, spiller hun elegant rollen som en sliten mor med barn med spesielle behov. Disse behovene er merkelig nok reele, bare ikke på det grunnlaget mor beskriver. At barnevernet gang på gang svikter disse barna, sier mye om hvordan barnevernet er bygget opp og boken burde vært lærebok i feilsteg barnevernet skal holde seg unna. Tilliten til barnevernet og det offentlige svekkes når du gang på gang hører om barn som ikke blir hørt eller barn som blir flyttet uten grunnlag. Barn er rettsløse, loven kan beskrive hva den vil, det vil alltid være sånn at om de voksne kan forklare seg godt nok, spiller det liten rolle hva barnet sier. At barnevernet i tillegg forsvarer sine handlinger istede for å lære av dem er skremmende. Voksne mennesker som forsvarer seg selv når de vet og har dom om at flere barn har lidd på grunn av deres manglene profesjonalitet, grusomt. Dette er nok ikke et enestående tilfelle dessverre. Hovedpersonen Eline beskriver hvordan broren blir manipulert av moren og velger å ta hennes side fremfor sine småsøsken, det forteller mye om barns lojalitet og morens manipuleringsevne. Til tross for flere bekymringsmeldinger, blir Eline aldri tatt på alvor, hun har fått diagnose som ifølge moren forklarer alt som er merkelig. Det er så lett å få diagnose i dag, men at det fantes tilfeller der en manipulerende foreldre var oppegående nok til bevisst bruke det for å skjule egne feil og mangler, er over min fatteevne. Den ene etter den andre slår fast at diagnosen er feil, alikevel blir den første stående og merker jenta sine rop om hjelp. Alt forklares ut fra diagnose. En diagnose hun selvsagt ikke har. Moren er i mange tilfeller den som får sympati og hjelp av det offentlige, hun beskriver hvor tøft det er for henne med så merkelige barn. Barn som i utgangspunktet er for små til å kle seg selv, blir kledd opp som små horer og forklaringen er hvor vanskelig det er for moren å hanskes med dem.... Forstår ikke barnevernet at det er mor som kjøper inn tøyet og sminker barnet? Hun er for liten til å klare dette selv utfra det jeg leser iboken. Mange mennesker er ut og inn i familien, noen få setter spørsmålstegn med oppførselen, noen av dem igjen sender bekymringsmeldinger til barnevernet, men langtfra alle. Moren er visstnok så sjarmerende at de fleste spiser hennes tynne forklaringer rått. Dette forstår jeg rett og slett ikke. Et lite barn oppførsel kan aldri forklares bort med annet enn sunn fornuft. En 5 åring kan ikke selv stå til ansvar for sine handlinger, foresatte må inn og styre her. Klarer du det ikke, så få hjelp. Er det noe som skurrer i en slik forklaring, ta ansvar, vær ofrets advokat. Voksne mennesker kan fint snakke seg ut av det meste om de treffer på rett personer. Noen er i stand til å trykke på akkurat de knappene som trengs for å oppnå sympati. Det hele toppes av ei jente som savner sin mor og hennes annerkjennelse, men mor og barnevern jobber sammen for å frata jenta denne retten. Få et barn for meg... jeg missbruker det de første årene og skaffer en diagnose så du slipper forklaringer når du får barnet tilbake. Ekstra penger får du også. !!! Dette blir jenta spurt om når hennes søsken er for store til å brukes på den måten moren vil... Jenta stakkars er revet mellom ønsket om å tilfredstille moren og behovet for å kjempe for sine søsken. Jenta setter henne fast og prisen hun betaler er at moren behandler henne som luft. Hun sitter igjen med en følelse av at moren ikke bryr seg, hennes mareritt og broren og faren snur ryggen til henne.
Ha lommetørklærne klare, dette er tøft lesestoff. Nyttig dessverre. Hva som feiler moren er vel det egentlige spørsmålet? Og hva feiler det barnevernet? Systemet i dag er lagt opp til at det er alt for lett å være etterpåklok. Når skal vi lære at de virkelige ofrene ikke er istand til å forklare like godt som utøver? Ei lita jente kan ikke legge opp en plan for samfunnets reaksjoner og handle deretter. Den kalde, beregnende utøver er skurken. Jenta kan ikke mer enn forsvare seg i nuet, mens moren legger planer for lang tid fremover og dessverre ser ingen hva som foregår før flere barn er ødelagt for livet.
