Anmeldelse fra første gangen jeg leste boka i 2011/ 2012.
Jeg elsket denne serien. Den startet veldig rolig, men jeg har to teorier om dette. Den første er at fordi jeg hørte på lydbøkene på YouTube, noe som betydde at jeg konstant måtte vente på at de skulle buffre. Jeg blir også veldig lett distrahert når jeg er på pcen, noe som kan ha ført med at jeg har falt ut, glemt å lytte, fra tid til annen. Det andre er at historien er fortalt fra en 12 år gammel gutt sin synsvinkel, noe jeg ikke er vandt til. Jeg har selvfølgelig lest Harry Potter serien, men jeg syns også at de to tre første bøkene ikke var like bra som resten. Men som sagt så ble jeg vandt til det og endte opp med å elske begge seriene.
Serien handler om Percy Jackson, en halvgud/ demigod og "hero in training" og hans liv i kamp Halvblods. Det er aldri et kjedelig øyeblikk i Percys liv, viss det ikke er en gresk gud som dukker opp så er det alltids et monster rundt hjørne. I sin tid på kamp Halvblods må Percy gjennomføre et par "quests", redde vennene sine og hans store "komliserte" greske familie. Dette er inegn problem for unge Herr Jackson som alltids har et lurt eller morsomt triks i erme. (Ok, så er ikke alltid planene hans de lureste, men det er derfor han har Annabeth, Grover, Tyson og til og med Clarisse for å hjelpe seg!)
Bækene er veldig bra skrevet og det var ingneting ved Riordans språk som jeg ikke likte. Jeg kan ikke huske at han har gjentatt et ord for mange ganger, noe man ofte møter på i mange bøker. Måter Riordan beskriver karakterene og monstrene er veldig bra, og du trenger ikke google gamle mytologiske monster for å se de for deg klart. Personen som leste lydbøkene, Jesse Bernstein, hadde en veldig passende stemme til å lese bøkene. Og siden det er en stund siden jeg leste alle bøkene så har jeg ikke mer å si om dette.
Karakterene er elskbare. Personlighetene han har gitt de greske gudene passer perfekt. De er ekte olympiske guder, og de har ego større en alt annet. Ares sitt sinne, Athenas klokskap og Zeus sin stolthet viser oss at uansett hvor gudommelige de er ad de forsatt har menneskelige egenskaper, akkurat som resten av oss. De aller fleste hoved karakterene har deres egen personlighet som gjør dem (i hvertfall i mitt syn) mer en stereotyper av karakterer. Percy er så absolutt en av mine favoritt karakterer; han er modig men ikke dum og bryr seg mye om vennene sine. Alle Rirodan sine karakterer har sone gode og vonde sider, som for eksempel Luke som fremdeles har et "softspot" for visse karakterer. Disse er ting som gjør det enklere å relatere til karakterene.
Som nevnt tidligere er det aldri et rolig sekund i Percy og vennene hans sine liv. Enten om det er noen å redde eller et vesen å bekjempe. Det at det er så mye action er noe av det jeg liker mest med serien; det er ikke bare om kjærlighet og om å kjempe for det. Det handler om å sloss for det du tror på, for vennene dine og for å overkomme motstand. For Percy å gjøre det han kan for å gjøre verden et bedre sted, et sted han kan like. Det er en historie om vennskap og å møte kjempe for det du tror på. Hvordan du gjør det, og hvem som er ved din side, er like viktig som utfallet.
Jeg elsker hvordan man lærer mye mythologi igjennom serien, å lese om greske guder og helter uten å føle at du pugger skolearbeid. På grunn av denne serien kan jeg nå navnet på mange guder, helter og monster. Percy og vennene hans var karakterer jeg virkelig følte meg knyttet til. På en måte føltes de som gammle venner når jeg var ferdig med boka.
"Oh and all the bad guys can go and suffer in Tartarus, right?"
Sist sett
