Bokelskere.no

Glassklokken av Sylvia Plath! Aldri har jeg lest en bok som har gjort meg så deppa, men som jeg samtidig har likt så godt. Gråt meg gjennom store deler av boka, uten at jeg egentlig visste hvorfor. Når en bok til de grader gjør meg til et emosjonelt vrak, tar jeg det som et kvalitetstegn.

Jeg husker jeg nådde bunnen så brutalt av den boka der... likevel er det en bok jeg husker veldig godt, og som jeg i ettertid ser på som utrolig bra, likevel tror jeg aldri jeg noensinne kommer til å lese den igjen.

Har tilgode å lese den, som om jeg ubevisst har utsatt det i mange år. Husker jeg hadde en pocketutgave, den forsvant uten at jeg fikk lest den. I forfjor fant jeg en innbundet utgave på loppemarked, ennå ikke lest den. Uten at jeg vet, så tror jeg at jeg vil oppleve den i nærheten av det du gjør, og det kommer til å gjøre både godt og vondt, kanskje mest vondt.

Det hele blir jo egentlig bare verre når man kjenner til den tragiske skjebnen til forfatteren. Men du burde absolutt lese den! Jeg tror en av grunnene til at den er så vond å lese, er at de fleste til en viss grad kan kjenne seg igjen i tankene og følelsene til hovedpersonen. Følelsen av at livet bare flyr forbi, og at man ved å velge én ting, også velger bort noe annet (selv om det for all del ikke er like ille for kvinner i dag, som på den tiden). Men nettopp fordi historien var så vakker, tankevekkende og godt skrevet, ville jeg ikke vært foruten den!

Jeg vet at jeg kommer til å lese den, og er forberedt på at det kan gjøre vondt, men så er det jo også det som utfordrer og utvikler oss. Takk for at du så åpent deler.