Rishøi bruker den samme formelen igjen og igjen, men det er så forbasket godt gjort at det er umulig å ikke la seg bevege - selv om du aner hva som kommer.
Intensiteten, fortvilelsen og troverdigheten lodder dypere og dypere for hver novelle, og til slutt sitter du forsvarsløs igjen, på tross av at du vet forløsningen venter. Hvilket gjør det hele bare enda mer sårt.
Novellekunst definert.
Sist sett
