Forskeren Linus Lindehage blir funnet drept på balkongen sin i Oslo. Han skulle ha holdt en forelesning på The Royal Society i London. Han har nemlig klart å dekode en gammel tekst skrevet på et pergament, som i århundrer ikke har latt seg tyde.
Alle spor peker mot at det er Lindehages kone, Livia, som står bak drapet. Hun er og arkeolog, spesialisert i keltiske offerriter. Og da en mann blir funnet skutt i London, også han var savnet fra det tidligere nevnte foredraget, peker bevisene mot Livia. Men etterhvert blir det er tydelig at her det er sterkere krefter i sving, som ikke ønsker at pergamentets innhold skal gjøres kjent!
Midt i påskehøytiden, hvor politiet i Oslo er lavt bemannet, blir det Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen som ufrivillig blir beordret til å lede etterforskningen.
Dette var mitt første møte med Skarphedin, og Nygårdshaug – og jeg må innrømme at det ble et meget vellykket møte! Jeg har hatt Pergamentet stående i hylla her en stund, og på grunn av den nå tross alt godt kjente oppskriften med «gammelt mysterium møter kriminalitet i nåtid og må nøstes sammen for å finne svaret» har den blitt stående lenger enn det den faktisk fortjente.
Jeg ble dratt inn i historien fra første stund. Jeg synes Nygårdshaug skriver veldig godt, handlingen drives framover av stadig spenning og Skarphedin er jo en temmelig pussig skrue som det er festlig å følge. Svarene ligger heller ikke klart i dagen, og Pergamentet beholder sitt gåtefulle innhold i det aller, aller lengste – det liker jeg.
Voynich-manuskriptet, som pergamentet heter, finnes i virkeligheten, men i motsetning til romanen, har man ikke klart å tyde det ekte pergamentet enda. Men Nygårdshaug har laget sin teori om hva et slikt dokument KAN inneholde, og det er, om ikke en sannsynlig hypotese, så er det i hvert fall en spennende en.