Bokelskere.no

Det var med glede og entusiasme at jeg rev opp konvolutten som denne boka kom i og slang meg på sofaen klar for å lese hele greia i et jafs. Men så skulle jeg ikke lenger til tittelsiden før en kile av tvil ble kjørt inn i hele leseopplevelsen. Naoki Higashida skrev denne boka da han var 13 år gammel. Boka er bygget opp slik at hvert «kapittel» er et spørsmål som han svarer på. Jeg hadde så lyst til å sluke og tro på boka – tenk så fantastisk: her har en ung autistisk gutt funnet en måte å kommunisere på, og han gjør det på en så fabelaktig vakker måte. Men, la meg illustrere:

Den indre stemmen til en autist, står det på coveret. Så dukker tittelsiden opp, og ordet «omarbeidet» lyser mot meg. Jeg trodde at boka skulle være oversatt fra den japanske utgaven, men det er den altså ikke, om jeg forstår info-siden godt nok. Dette er en oversettelse av en omarbeidet oversettelse av originalen. Jeg klarte ikke å riste av meg tvilen: hvor mye av dette er den indre stemmen til Naoki? Hvor mye er omarbeidet? Jeg har ikke noe behov for å trekke Naokis integritet i tvil. Det er fullt mulig i mitt hode at han har et så reflektert og vakkert syn på livet som det ytres her. Problemet er at jeg ikke kan vite det. Det er en ærlig sak å lure på hvor mye hjelp han har fått i originalen, selv om det i seg selv ikke er mitt problem her. Problemet er at jeg ikke vet hvor langt unna originalen Hvorfor hopper jeg er.

Dette plaget meg. Ville ikke slippe taket. Jeg ville så gjerne stole på den, og jeg føler meg litt ufin som sitter her og tviler. «Alle» hyller den jo, som så vakker. Og den er vakker. Men er den sann? Hvor mye har David Mitchell bidratt med, hvor langt er dette fra «den indre stemmen» til Naoki? Jeg har selvsagt googlet litt. I dette intervjuet forteller Mitchell at den endelige utgaven er tredje gangs omskriving. Først oversatte hans kone den, så overtok han den og skrev den om to ganger, før kona til slutt kontrollerte den. Det er altså en oversettelse av denne tredje omskrivingen jeg sitter med her. Jeg skulle ønske Pantagruel hadde oversatt direkte fra originalen på japansk. Om jeg noen gang får somlet meg til å lære japansk er faktisk denne boka en av de aller første jeg vil lese. Bare for å bli kvitt denne gnagende mistilliten.

Jeg har sett klipp med Naoki (se for eksempel klippet I Write, So I Am Alive). Jeg tviler ikke på at han har mye å by på, og at han er en oppvakt, smart fyr. Bare så det er sagt. Jeg mener bare at kanskje det er verdt å bite seg merke i at boka er oversatt fra en omarbeidet utgave. Jeg aner ikke om Naoki faktisk ytrer seg på den måten det presenteres på i boka, selv om kjernen sikkert er beholdt. Etter litt googling dukket også denne siden opp, som etter det jeg forstår er skrevet av ham. Det høres ikke helt sånn ut i Hvorfor hopper jeg, som er langt mer «blomstrende» og full av retoriske virkemidler. Det er en vakker, rørende bok, ingen tvil om det. Naoki fremstår som et menneske fullt av empati, som er oppriktig lei seg for alt stresset og alle problemene han påfører de rundt seg. Han forsøker etter beste evne å forklare, men innrømmer her og der at han ikke vet hvorfor ting er som de er.

Forhåpentligvis er skepsisen min feilplassert. Jeg håper virkelig det, og håper ordene stammer fra Naokis indre stemme slik coveret påstår. Mitchell er selv følelsesmessig involvert i saken, siden han selv har et barn med autisme. Har dette betydd noe? Jeg har sett i ettertid at det ikke bare er jeg som nærer en viss skepsis. Min ble født da jeg så ordet «omarbeidet». Men jeg anbefaler den videre, les den selv og se hva du tenker om saken. Slike bøker er svært verdifulle. Forhåpentligvis kan jeg lese originalen selv en dag.

Denne teksten ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Det at den er "omarbeidet" kan vel ha noe å gjøre med måten Naoki skriver på. Jeg har ikke lest boka, jeg vil gjerne gjøre det, men ut fra det jeg vet om autister vet jeg at mange av dem sliter med å uttrykke seg og å formulere seg på en forståelig måte. Det er nok i denne forstand den er omarbeidet, for å prøve å få fram det Naoki FAKTISK prøver å si, men kanskje ikke får helt til. Hvorvidt det er etisk rett å gjøre, og hvorvidt det gir omarbeideren for mye makt over historien, det er et godt spørsmål som jeg ikke har kompetanse nok til å svare på.

Omarbeidet skjedde etter at den ble gitt ut på japansk, så det betyr at i Japan så de ikke behov for å inkludere en "omarbeider" i prosessen. Jeg har sett enkelte anmeldere stille seg skeptisk til hvor mye hjelp han har fått fra moren - det vil si, hvor mye av dette er hennes arbeid og ikke hans. Jeg ser ikke noe behov for å kritisere det. Som vi ser i videoen jeg linker til over, så trenger han henne, og jeg skjønner ikke hvorfor man skal pirke på akkurat det. Men det var litt på sidelinjen til din kommentar. Dog relevant, hvis vi skal anta at han trenger en hjelpende hånd for å få frem hva han faktisk sier. Moren hans er etter sigende den hjelpende hånden, og en ekstern omarbeider a la David Mitchell var ikke nødvendig på originalspråket.

Jeg tror kanskje at behovet for å omarbeide heller ligger hovedsaklig i språklige og kulturelle forskjeller - det er mye symbolikk og betydning som kan forsvinne i en ord-for-ord oversettelse mellom to så forskjellige språk og kulturer som japansk og engelsk. Det er i alle fall sånn Mitchell selv fremstiller det i intervjuer om oversettelsesprosessen. Problemet for min del ligger uansett i kombinasjonen "indre stemme", "omarbeidet" og at den norske ikke er oversatt fra originalen.

"Problemet vårt er at vi ikke er i stand til å lære oss ting helt på egen hånd. For å kunne lære sånn som andre mennesker gjør, trenger vi mer tid og andre strategier og tilnærminger. Og de som hjelper oss med å lære, de trenger faktisk enda mer tålmodighet enn vi selv gjør. De må forstå hvor oppsatt vi er på å lære, selv om vi utenfra sett ikke fremstår som ivrige elever. Men det er vi. Vi ønsker å vokse, vi også." Dette er kloke ord som står i boka. Om det er sitat eller tolking av Naokis indre stemme, så lærer det i alle fall oss mykje om korleis vi bør tenke i møte med autister.