Bedre sent enn aldri; endelig fikk jeg kjøpt og lest den. Blir neppe siste gang. Hver gang jeg ikke får opp lokket på et syltetøyglass kommer jeg til å tenke på denne fine og rare lille boken om Mathea Martinsen. Det samme gjelder dalmatinere; både de som heter Stein og de som har andre navn. Et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest den.