Om tap og overlevelse

Noen uker før jul 2012 dumpet Edmund de Waals bok "Haren med øyne av rav" plutselig ned i min postkasse, og avsenderen var Solgunn - damen bak bloggen Solgunn sitt - som jeg hadde møtt "live" for første gang noen måneder før i forbindelse med Norges første bokbloggertreff. Denne boka hadde hun rett og slett bestemt meg for å lese! Etter å ha fulgt hverandres blogger over atskillig med tid, utvekslet boktips og lest hverandres bokanmeldelser, visste Solgunn at denne boka var en innertier for meg. Så skulle det ta ett år før den kom øverst i lesebunken, uten at jeg egentlig synes det er noe å beklage. For jammen passet det midt i blinken med en topp-bok akkurat nå - midt i det mørkeste, tristeste januar ...

Edmund de Waal (f. 1964) er en britisk keramiker av det kunstneriske slaget, kan jeg lese på Wikipedia. Dessuten er han etterkommer av den jødiske familien Ephrussi, en gang en av Europas rikeste og mektigste familier med hovedsete i Wien. På grunn av nazismen under andre verdenskrig og forfølgelsen av jødene, mistet familien alt den eide - inklusive Palais Ephrussi, som lå i Ringstrasse i Wien, og alle kunstskattene som fylte alle de eksklusive rommene i palasset - samlet gjennom nesten 100 år.

Det er da Edmund de Waal arver en samling på 264 netsuker at han begynner å interessere seg for familiens historie for alvor, et prosjekt som har endt med hans utrolige bok "Haren med øyne av rav". Jeg ante ikke hva en netsuke var før jeg leste denne boka, men dette er altså noen japanske miniatyrkunstverk som er skåret ut enten av elfenben eller hardt treverk, og som hadde som funksjon å holde et belte rundt en kimono sammen. Figurene var på størrelse med en valnøtt (med skallet på). På forfatterens nettside kan man se noen av figurene i samlingen. Det var ikke uvanlig at det kunne ta opptil to år å skjære ut en netsuke, og disse er/var derfor svært kostbare.

Edmund de Waal bestemmer seg for å finne ut hvor netsukene stammet fra, og hvordan disse har vandret fra den ene eieren i familien til den neste, inntil samlingen havnet hos hans homofile grandonkel i Tokyo ... Og om man underveis lurer på hva boka egentlig handler om, kan man trøste seg med at det har også forfatteren lurt på helt til siste slutt ...

"Jeg vet ikke lenger om denne boken handler om familien min, eller erindring, eller meg selv, eller om det fortsatt er en bok om små, japanske ting."(side 325)

Det er litt av en historie som rulles opp mellom disse permene, hvor netsukene på et vis utgjør en slags rød tråd, men hvor det fremfor alt er historien om familien Ephrussis storhetstid og senere fall som utgjør essensen. Og om Edmund de Waal ikke har annet igjen enn samlingen med netsuker, så har han i alle fall gjennom å skrive sin families historie på et vis likevel udødeliggjort den. Historiene og minnene kan nemlig ingen ta fra dem!

Innledningsvis får vi høre at familien Ephrussy opprinnelig kom fra Øst-Europa, nærmere bestemt Odessa, men i likhet med mange jøder ble jaget på flukt på grunn av de russiske pogromene. Familiens medlemmer bosatte seg dels i Wien og dels i Paris.

Charles Ephrussy var i 1870-årene bosatt i Paris. Han var ugift og barnløs. I nær fortid hadde det vært forbudt for jøder å eie fast eiendom, og dette er antakelig forklaringen på at rike jøder var svært forut for sin tid i sin kjennskap til kunst, og også investerte store formuer i kunstsamlinger. Charles var i så måte intet unntak. På denne tiden sto japansk kunst høyt i kurs, og det var i den forbindelse han kom over samlingen med de 264 netsukene, som han kjøpte samlet.

Siden skulle Charles gi bort hele samlingen i bryllupsgave til nevøen Victor og hans kone Emmy, som var bosatt i Wien. Dermed ble det slutt på at figurene sto på hedersplassen i stuen(e). I stedet havnet de i Emmys boudoir, hennes omkledningsrom - og det var barna hennes som fikk leke med disse mens moren var under påkledning til aftens, hva enten hun skulle i operaen, på teater, i middager eller til en av sine etter hvert mange elskere.

Mens vi følger utviklingen i familien, er det helt uunngåelig at historien også omhandler nazismens utbredelse i Europa, og jødeutryddelsen i særdeleshet. Men forut for dette lå et jødehat over hele Europa helt tilbake til slutten av 1800-tallet. Fremfor alt uttrykt som misunnelse, mistenkeliggjøring og forakt ... I de øvre sosiale skikt noe mer skjult - i de lavere skikt helt utvetydig.

"Ephrussi-familien, Le Rois du Blé, foraktes som oppkomlinger og hylles som mesener. Det ene minuttet minnes de på kornhandleren fra Odessa, en patriark med fettflekket frakk og fremstrakt hånd. Det neste er Beatrice på et sosietetsball med en tiara prydet med hundrevis av skjelvende små kornaks av gull. Maurice, eieren av et digert slott i Fontainebleau, skrev "godseier" og ikke "bankier" på vielsesattesten da han giftet seg med Beatrice de Rothchild. Dette var ingen glipp. For jøder var det fortsatt en relativt ny erfaring å eie jord: Det var først etter revolusjonen at jøder fikk fullt statsborgerskap, et feiltrinn - i følge enkelte kommentatorer - ettersom jøder ikke var tilregnelige voksne. Se bare hvordan Ephrussi-familien levde, het det i et essay, Den egentlige Mr. Jacobs: "Kjærligheten til nips og antikviteter av alle slag, eller snarere jødenes lidenskap for å eie gjenstander, fører ofte så langt at det ender i det barnslige."" (side 104)

Det hele toppet seg i forbindelse med Dreyfus-saken, "som rystet Frankrike og splittet Paris", som forfatteren skriver om på side 111 i boka.

Deretter fulgte en nokså fredelig tid for Europas jøder, som var sekulære og som ble så assimilert at man knapt merket at de faktisk var jøder. Hadde det ikke vært for at svært mange klarte seg meget godt både i forretningslivet, i akademia og i samfunnslivet for øvrig - og atter pådro seg misunnelsens og vredens blikk ... Det hele toppet seg da Europa nok en gang ble oversvømmet av jøder, fattige sådanne, fra Øst-Europa. Disse jødene ønsket heller ikke de vellykkede jødene å ha noe med å gjøre, fordi de truet deres nåværende posisjon i samfunnet, hvor de lenge hadde fått være i fred med sine ting. Idet vi nærmer oss 1920-årene, begynte antisemittismen igjen å blomstre, og da Hitler senere kom til makten i Tyskland, fanget han kanskje "bare" tidsånden i samfunnet og utnyttet dette til fulle - og gikk atskillig lenger enn noen noengang hadde tenkt ... Men uten denne forhistorien kunne han aldri ha klart det som senere skjedde - å industrialisere det som var planlagt å bli utryddelsen av et helt folk.

I likhet med Stefan Zweig - jf. hans memoarbok "Verden av i går" - legger Edmund de Waal skylden for det voksende jødehatet på den galopperende inflasjonen. Store formuer smuldret opp, og dette truet infrastrukturen i samfunnet. Som Stefan Zweig siteres med på side 209:

"Penger løser seg opp mens du sover, de flyr av sted mens du skifter sko (som faller fra hverandre, med hæler av tre) for å løpe til markedet for andre gang; du er alltid i bevegelse, men for sent ute hver gang. Livet blir matematikk, addisjon, multiplikasjon, en rabiat virvel av tall og siffer, en malstrøm som suger de siste eiendelene dine inn i et umettelig tomrom ..."

Nazi-Tyskland kommer nærmere, og en dag er tragedien et faktum: de har inntatt byen i all sin gru!

"Folk forsvinner. Det er stadig vanskeligere å vite hvor venner og bekjente befinner seg. Onsdag den 16. mars hopper Pips gamle venn, forfatteren Egon Friedell, ut av vinduet i leiligheten sin da han ser soldater spørre ut portneren i leiegården. 160 jøder begår selvmord i mars og april. Jøder blir avskjediget fra teatre og orkestre. Alle jøder som arbeider i stat og kommune, blir bedt om å gå. 183 jødiske lærere har mistet jobben. Alle jødiske advokater og statsadvokater blir avskjediget.

I løpet av disse dagene glir den tilfeldige og sporadiske mishandlingen av jødene over i noe enda hardere. Det blir klart at det foreligger planer, ordrer ..."(side 243)

Familien Ephrussy, et helt familiedynasti - alt de eier og har - blir plyndret og de står tilbake med ingenting. Heldige er de få familiemedlemmer som faktisk har klart å komme seg unna i tide. De er ikke mange. Forfatterens bestemor Elisabeth er en av dem - grandonkel Iggie er en annen. De andre havnet i Auschwitz, tilintetgjort ...

Så hvordan overlevde egentlig de 264 netsukene, det eneste som er igjen av familiedynastiets rikdommer? Ja, nettopp dette får vi vite i denne boka ... Også om hvordan samlingen atter ble tilbakeført til Japan, før de havnet i forfatterens eie - en forfatter som atpåtil skrev en bok om dem og dermed udødeliggjorde sin egen families historie.

"Haren med øyne av rav" er intet mindre enn et mesterverk av beste litterære merke! Ikke bare er historiene helt ekstraordinære, men Edmund de Waal skriver jo som om han aldri har gjort annet! Og det på tross av at "Haren med øyne av rav" faktisk er hans debut-bok! Jeg fikk nesten Stefan Zweig-assosiasjoner ... Det skal tilføyes at boka er litt tung å komme i gang med, men orker man de første 70 sidene, går resten bokstavelig talt helt av seg selv. I alle fall dersom man har sansen for slike historier som dette - historier jeg selv elsker fordi det er nødvendig for meg å lære noe av det jeg leser, samtidig som jeg har kost meg med bokas sterke språklige kvaliteter. Kvaliteter som er meget godt ivaretatt av oversetteren Christian Rugstad!

Mitt håp er at flere får øynene opp for denne skatten av en bok! Den krever en del av sine lesere, men det er vel verdt å gjøre et forsøk! Her finner man et vell av historier, fortalt så nennsomt og med pasjon for kunst, historie og antikviteter. Boka er uten tvil med på en topp-tyve-liste over de beste bøkene jeg noen sinne har lest!

Det er en skatt, det er sant. Jeg er enig med deg i at det er en forbindelse til Stefan Zweig og "Verden av i går", og det samme til "Og fremdeles står trærne i Wienerwald" av Elisabeth Åsbrink. Det slo meg at historien om jødene i Wien nå har blitt dokumentert av tre generasjoner, først Zweig som var der selv, så Åsbrink, som beskriver sin fars (og besteforeldrenes) opplevelser, og nå Edmund de Waal, som skriver om flere generasjoner bakover, men besteforeldrene og oldeforeldrene er sentrale i forhold til jødeforfølgelsene i andre verdenskrig, som igjen er vesentlig i denne boka. Det er også interessant hvordan klasse og status både er viktig og uviktig når nazistene er etter deg. Og tingene . . . Det er fint at noen anerkjenner tingenes personlige betydning, og tingene har også en sterk sosial betydning som blir beskrevet i denne boka. Tenker for eksempel på hvordan de første bøllene stormer Palais Ephrussy, nokså umiddelbart etter at nazistene har overtatt makten i Østerrike. Stefan Zweig beskriver på de første sidene i sin bok hvor vanskelig det er når for eksempel alle bøkene med personlige dedikasjoner er borte, og alle kunstverkene han hadde samlet? Hva skulle han ta fatt i når han skulle skrive ned livet sitt? Jeg må ta en pause her for å ta innover meg hvordan det er å leve videre når noen rett og slett tar alt du har, og kaster deg ut av den tilværelsen du har, og for de fleste jøder, ut av livet. Dette utvider forståelsen av hvordan nasjonalsosialismen faktisk innebar en slags primitiv sosialisme, som jeg tidligere ikke har sett så tydelig som her, i denne boka. Det hele er ufattelig sørgelig, og denne sorgen blir sterkere gjennom Edmund de Waal sin beherskede forfatterstemme. For meg, i alle fall.