Bokelskere.no

Jeg skal lese denne boka, fordi jeg kom over denne omtalen av den (på http://www.fm.fylkesbibl.no/blogg/leseblogg/ )

En venninne anbefalte meg å lese denne boka, da den blant annet handler om å leve i et ashram i 3 mnd. Siden jeg er yogaentusiast tenkte hun jeg ville like den. Så jeg ga den en sjanse. Det er jeg glad for.

Boken handler om forfatteren selv, Elizabeth Gilbert, som har alt og finner ut at hun ikke ønsker det. Det blir skilsmisse av den vonde arten og påfølgende depresjon. Det er da hun finner ut at hun skal vie ett år av sitt liv helt til seg selv. Hun deler det opp i 3: en del i Italia for å finne nytelse og lære seg italiensk, en del i India for å meditere og leve i et ashram og en del i Indonesia for å lære balanse i livet av en gammel medisinmann. Boken har 108 kapitler, like mange som en bønnemala har perler. Det kunne fort blitt litt Paulo-Coelho-og-Alkymisten-følg-dine-drømmer-aktig over hele boka, men blir det (heldigvis) ikke; jeg er ganske lei bøkene til før nevnte. "Spis, elsk, lev" handler definitivt om å finne lykken i seg selv, om å tørre å bli kjent med seg selv, og om å leve livet "her og nå". Hvem er du viss du skreller vekk sivilstatus, yrke, hårfarge, m.m….? Hun bruker gjerne bilder for å vise hva hun mener. Som f.eks når hun forteller om venninnen som var på ferie og uttrykte et sterk "Åh - jeg håper jeg kommer tilbake hit en gang!". Hvorpå vår kloke forfatter stiller spørsmålet: Kan du ikke ihvertfall være glad for at du er her nå? Joda - boka er lettlest og til tider ganske lett å "gjennomskue", men jeg bryr meg ikke, for jeg er allerede fanget: Jeg fikk lyst til å spise meg fet i Italia og meditere i India (er litt usikker på Indonesia, men den delen var også fin å lese). Jeg ble antagelig bittelittegranne forelsket i forfatteren. Jeg fikk ihvertfall lyst til å bli kjent med henne og prate med henne om De Store Spørsmålene over en kopp cappuchino og et stort kakestykke. Eller to flasker med vin. Hun er ærlig og direkte; hun kan meditere i timesvis (herregud, - erremulig?!), men hun gjør det ikke med letthet, og hun både skulker og snubler i sin søken. Gilbert blir aldri FOR privat og klam når hun skriver om sitt år på leting etter blant annet Gud og balanse i livet, heller ikke når hun beskriver hendelsene som førte til at hun la ut på reise. Selv gudepratet ble ikke for klamt for en "hedning" som meg selv. Det er godt gjort.

Mer om boken på forfatterens hjemmesider: http://www.elizabethgilbert.com/eatpraylove.htm

Håper du koser deg med den, jeg leste den som første bok i leseåret 2009, og det satte føring for et fint år (både i literaturen og ellers)