Richard Mayhew har ein god jobb, gode vener og ein flott kjærast. Greitt, ho dreg han med på museum mot hans vilje, men han ser liten grunn til å protestera. Heilt til den dagen ho vil gå forbi ei jente i naud. Då bryt Richard laus, ber med seg jenta heim, og dermed er det trygge og gode livet i London Above over. Jenta, Door av huset Arch, kjem frå London Below, det ukjente London under byen som er fyllt av rotter, kloakkar, ville dyr, heltemodige kvinner, leigemordarar med fyldige ordforråd - og englar.
Richard did not believe in angels, he never had. He was damned if he was going to start now. Still, it was much easier not to believe in something when it was not actually looking directly at you and saying your name.
Neil Gaiman har skapt ei heilt ny verd, basert lausleg på undergrunnskartet av London. Plutseleg betyr Knightsbridge, Earl's Court og Blackfriars noko heilt anna enn ein hadde trudd før. Han leikar seg med plassar og språk, og har skapt ei spenningshistorie der vårt London ligg og vakar i utkanten - som Richard ser me at det er der, at det er noko som liknar, men me kan ikkje heilt nå det. Det er lett og ledig eventyr og fantasy, men det kan òg fungera som ein spydig kommentar til synet på sanningi, på det normale. For kva er verkeleg, og kva er fantasi - og er eit London Below verkeleg so absurd?
Door scratched her nose. "There are little bubbles of old time in London, where things and places stay the same, like bubbles in amber," she explained. "There's a lot of time in London, and it has to go somewhere - it doesn't all get used up at once." "I may still be hung over," sighed Richard. "That almost made sense."
Eg oppdaga Neverwhere i eit "godt" tilbod frå min leverandør av lyttestoff, Audible. Der var BBC sin nye produksjon av Neverwhere, og eg lytta i fem timar, litt forvirra over dei raske sceneskifta, men mest nysgjerrig på kor dette kunne enda - og svært begeistra over skodespelarprestasjonane, mellom anna ved James McAvoy og Benedict Cumberbatch. Når det var over gjekk eg og kjøpte papirversjonen, fordi eg ville ha meir. (Dei som vil ha litt, kan jo byrja der eg byrja, eller på BBC radio 4, som sender heile serien no i juli). Versjonen eg har lese er forfattaren sin eigen - det vil sei ei samansetjing av det han skreiv etter å ha skrive "originalen"*, som var manus til ein BBC-serie på 90-talet, og den amerikanske versjonen. So dette er den endelege, liksom. Me får sjå på det, men at den kjennest ferdig - jo det er heilt sant. Dette er Gaiman i toppform.
Neil Gaiman (f. 1960) er ein britisk forfattar med ei mengd ulike romanar, teikneseriar, manus osb på samvitet. Den nyaste romanen hans, The Ocean at the End of the Lane, vart nettopp Book of the Year i Storbritannia sin National Book Awards. Neverwhere kom fyrst ut i samband med fjernsynsserien ved same namn i 1996, og var hans fyrste solo-roman. Den vart som nemnt skriven om eit par gonger.
*Dette kunne gitt grunnlag for (enno) ein lengre diskusjon om originalar, versjonar, adapsjonar osb, men det skal eg spara dykk (og meg) for.
Fyrst publisert her
Sist sett
