Forskjellen er også at jeg har hatt 4 år til å venne meg til situasjonen på. De første årene var faktisk de tyngste for meg, det tok veldig lang tid for meg å godta at kroppen ikke fungerte som jeg ville. Da var både humør og optimisme vanskeligere å finne enn det er nå. Og det er lov å være både frustrert og sint når man er i denne situasjonen.
Lesehelg-innleggene hjelper også meg til å skille ukedagene fra helg så de fortsetter nok til neste år, så lenge det er bokelskere som ønsker å dele :-)
Viser 1 svar.
Det er nok det jeg fremdeles sliter med. Jeg nekter å innrømme på en måte at jeg ikke fungerer som jeg skal foreløpig, og hater at andre har rett i at jeg ikke er i stand til å jobbe. Jeg vil ikke være enig/innrømme at de har rett. Det strever jeg mest med og det er det som gjør meg samtidig forbanna. Og verre er det å tenke på hvor lenge kommer denne tilstanden til å vare? Det er det ingen som vet. Det føles ut som en evighet siden jeg fremdeles sliter med å kvele dagene uansett hva jeg gjør. Utrolig lei av å krangle med meg selv haha:)
Ser frem til lesehelg-innleggene neste år og håper det er flere enn oss som kommer og bidrar da også:)
Sist sett
