Bokelskere.no

I likhet med Marit, tolket jeg Timshel som en oppfordring om å benytte sin frie vilje. Det er noen måneder siden jeg leste bøkene, så jeg husker ikke alle detaljer. Men det jeg sitter igjen med etterpå, er en følelse av at bok 1 var en nesten gammeltestamentlig utgave av arvesynden, mens bok 2 åpner opp for mer nyanser mellom godt og ondt hos personene, og håp om at det går an å bryte onde sirkler og at det går an å ta ansvar for eget liv - ikke bare skylde på en ond skjebne.

I kapittel 38 har jeg markert to avsnitt som jeg synes sier mye om brødreforholdet og Cals forhold til omgivelsene:

Så langt tilbake Cal kunne huske, hadde han lengtet etter varme og ømhet, slik som alle gjør. Hvis han hadde vært enebarn, eller hvis Aron hadde vært av en annen type, kan det hende at Cal hadde fått kontakt og funnet kjærlighet lett og normalt. Men fra første stund ble folk tiltrukket av Aron på grunn av hans utseende og hans åpne vesen. Naturlig nok forsøkte Cal å vekke oppmerksomhet og kjærlighet på den eneste måten som han visste om - nemlig ved å prøve å oppføre seg som Aron. Men det som var inntagende i Arons lyse troskyldighet, virket mistenkelig og ubehagelig hos den mørke Cal med de plirende øynene. Og siden det var påtatt, virket det heller ikke overbevisende. Det hendte Cal ble irettesatt for å si eller gjøre nøyaktig det samme som Aron hadde fått smil eller ros for.

Et par slag på snuten kan gjøre en hvalp håndsky, og et par avvisninger kan gjøre en gutt sky for livet. Men mens hundehvalpen vil luske unna eller legge seg på rygg og logre, kan det hende at en liten gutt dekker over sin skyhet ved å late som han er likeglad, ved å kjekke seg, eller ved å lukke seg inne i seg selv. Og når en gutt først har opplevd å bli avvist, da vil han øyne kulde og avvisning selv der hvor den ikke finnes - eller, hvilket er enda verre, han vil fremkalle det hos folk simpelthen ved å vente det.

Her sier han vel også en del om betydningen av arv kontra miljø - noe jeg mener han stadig kommer tilbake til på ulike måter videre utover i boka.

To vakre og innsiktsfulle avsnitt, som favner mye av essensen i boken. Jeg blir nesten på gråten. Så fint at du trakk dem frem, Bjørg. Takk skal du ha.